Enkelte dager blir bare ikke helt som man har tenkt.
Dagen begynte så bra med frokost på hotellet på Skeikampen hvor jeg hadde overnattet fordi jeg ikke kom meg inn i campingvogna mi. Nøklene var borte der! Ute var det tåke, men noen stråler slapp gjennom.
Jeg var innom Hundtorp og besøkte biblioteket der og etter det satt jeg kursen mot Røros via Folldal og riksvei 27. Været klarnet opp og jeg la i vei. Midt inne på Rondane fant jeg et ledig bord på en rasteplass og nøt min lunsj i det fri – brødskive med baconost på tube. Luksus skal det være når man er ute i naturen:-))
Etter tre skiver pakket jeg sammen, ryddet og la lystig i vei. Underveis stoppet jeg for å ta noen bilder, litt naturkultur må man jo ta med seg og etter å ha vært på museet ved Atnbrua (tror det var navnet) så oppdaget jeg at telefonen ikke var der. Displayet i bilen viste mislykket bluetoohtkobling. Jeg bråstoppet og endevendte bilen, men nei ingen telefon. Hadde jeg glemt den der jeg rastet? Nei, jeg hadde ryddet, men i stedet for å lure kjørte jeg ca. 2 mil tilbake. Ved bordet satt det et hyggelig norsk par på ferietur og de hadde ikke sett noe. Jeg fikk lånes deres telefon for å ringe etter min samtidig som jeg åpnet dørene i bilen for å lytte. Det ringte i deres telefon, men ingen lyd i min bil, altså var ikke mobilen der. Hadde jeg glemt den igjen etter rasten og at andre hadde tatt den? Mulighetene var mange, men ingen ga meg telefonen tilbake der og da.
Jeg satt kursen nordover og stoppet på Folldal bibliotek som er en av mine kunder. Der lånte jeg telefonen for å varsle jobben at jeg var uten telefon. Stor var min glede da Kjetil(direktøren) kunne fortelle meg at sønnen min hadde ringt og sagt at telefonen var funnet.
På min telefonliste på iPhonen ligger min sønn først og hans forundring var stor når hans telefon ringte og en som het Anders presenterte seg. Du ringer fra min fars telefon sa Hans-Chr. Det stemmer sa svensken, jeg har funnet denne telefonen i veikanten her på riksvei 27.
Dette gir meg troen på at ordtaket som sier at man skal regne alle mennesker som kjeltringer er helt usant. Flere ganger har jeg opplevd det motsatte. Det finnes masse ærlige mennesker der ute, man hører bare aldri om dem. Derfor har jeg nå adresse til en som heter Anders og som bor i Arbetargatan i Stockholm, han kan forvente seg en takk på en eller annen måte, må jo finne ut hva jeg skal gjøre.
Anders la inn telefonen på Rondane Gjestegård som drives av Cecilie Bjerke og for meg var det greit å kjøre noen mil tilbake fra Folldal for å hente telefonen.
Telefonen i seg selv hadde ikke spilt noen rolle om den hadde blitt borte, backup av alt har jeg på maskinen min i Itunes, men det å vite at noe av ens eget private liv er på avveie er ikke noen god følelse.
Nå endte dette lykkelig, men jeg lurer fortsatt på hvordan den har havnet i en veikant på riksvei 27. Telefonen må ha falt ut av brystlomma da jeg holdt på å ta bilder.
Han stilte seg opp, åpnet munnen og der satt vi:-)
Vitsen bak det hele er å fremføre egne verk, dikt eller mininoveller hvis man kan kalle det for noe slikt. Alt foregår i et forykkende tempo og det prates om politikk, rasespørsmål, urettferdighet osv. Matiss har vunnet flere priser og har de to siste årene levd av dette forstod jeg. Les mer om ham på lenka ovenfor.
Han hadde en utrolig innlevelse i det han gjorde og folk fulgte med. Latterbrøl og klappsalver var stadig med for å støtte opp under hans vanvittige fremførelse av sine egne tekster. Synd det ikke ble tatt opp.
Pensjonisten 