Foto, reiser og diverse
I overgangen juli/august nå i 2020 var kona og jeg på en liten biltur i norsk fjellheim. Eidfjord er et fint sted å stoppe og hvis man ikke kjører forbi, men tar av inn i Simadalsfjorden så får du en fin opplevelse der også. Det er vakkert innover den fjorden.
Her er et noen få eksempler på hva du kan se ved Eidfjord:
Her er noen få bilder tatt langs vei 7 over fjellet.
Fotoprogrammet ON1 Raw er et meget bra verktøy for fotografer. Her har du alle muligheter i samme programmet og må ikke skifte til et annet for å redigere bildene dine. Det fungerer utmerket og jeg har selv benyttet det i flere år nå sammen med Adobe sine produkter. Hos Adobe har abonnementsmodellen overtatt og det blir dyrt. ON1 Raw kan du kjøpe og eventuelt oppgradere til neste generasjon hvis du ønsker det. Nå har de kommet med noe som heter ON1 360 hvor alt du har av enheter kan linkes sammen. Appen til telefonen har blitt meget bra og her er noen bilder jeg tok med min iPhone og som deretter automatisk dukket opp på min hjemmemaskin minutter etter at bildene var tatt. Bildene er i dng-format fra telefonen, men jeg har eksportert til jog her. Dette viser at det er fullt mulig å få bra bilder også med en telefon i dag.
Jeg tok meg en liten tur ut på Ystehede på torsdagskvelden. Det var opphold og delvis skyet så det var et greit fotovær. På veien ut stoppet jeg ved Idd kirke for å ta noen bilder.
Barndommens og ungdommens sommervarme er tilbake. Når man ser på gamle værmeldinger så er det slike perioder vi hadde når jeg var ung. I dag er en varm sommerdag bevis på global oppvarming leser jeg i avisene. Merkelig at vi ikke hadde global oppvarming når jeg var liten, men da var det vel ingen som kjente det uttrykket kanskje?
Uansett så nyter jeg varme dager i sola her hjemme i stedet for på litt mere sydlige breddegrader.
Her er det yngste barnebarnet som akkurat har lært å oppheve tyngdekraften ser det ut som. Hun er ikke redd for fart eller utfordringer og det går av og til litt for fort unna. Blåmerker og skrammer er hun godt vant med, men det går jo fort over da. Problemet med det moderne mennesket er at for mange er et blåmerke synonymt med mishandling og det er jo litt trist når du har barn/barnebarn som liker å utfordre skjebnen og det ikke alltid er helt vellykket. Plaster og trøst virker ok i en slik situasjon.
Kobling mellom syn og hjerne.
Det er ikke alltid at hjernen er helt klar over hva øya dine registrerer og det fant jeg ut i dag tidlig. Det pussige er at det skjedde to ganger med noen timers mellomrom. La oss skru tiden noen timer tilbake….
Det er torsdag kveld og jeg vet at bilen skal på verksted i morgen tidlig. Jeg skrur på alarmen for ikke å forsove meg. Normalt er jeg våken hver morgen i god tid før 06:00, men jeg tar ingen sjanser og setter alarmen på 06:30 for å rekke verkstedet til 07:00.
Så langt alt vel, men her sviktet koblingen mellom øyne og hjerne viste det seg. Jeg sovnet lykkelig uvitende om dette.Brr…. alarmen går og jeg «våkner» og stopper den. Ja, ja, det er bare å sette i gang for å få bilen ned til verkstedet. Morgenfrisk og uthvilt spretter jeg opp og gjør meg klar for en ny dag. Kaster et siste blikk på klokka og ser at jeg har god tid til å rekke verkstedet. Alltid deilig å ha god tid.
På veien ned til byen er det som vanlig på morgenen, jeg er en kraftig propp i trafikken, det står 50 på skiltet og jeg holder 50. Det medførte sikkert et lett hjerteattakk i fyren som kom bak. Det gikk unna! Han prøvde å provosere meg ved å kjøre helt opp i bakenden på bilen, men jeg holdt 50 ned bakken ved festningen. Så ble det 40-sone og da tok han vel fyr tror jeg.
Jeg parkerte utenfor verkstedet og det var enda noen minutter til 07:00, men ingen var å se. Nei, kanskje de åpner 08:00 nå på sommeren tenkte jeg og la nøkkelen i postluka deres som sist. Kameraet hang på skuldra og jeg ruslet hjemover via festningen. Midt oppe i bakken på Slyngveien gikk alarmen på telefonen igjen. Nå var jeg kanskje litt mer våken og synsnerva sendte signaler som hjerne greide å tolke. På displayet stod det 06:30!!
Morgenstund har gull i munnen…og neste gang skal jeg titte bedre på hvilket klokkeslett jeg setter alarmen til:-)
Jeg har null peiling på bikuber. De står der som hvite klosser i naturen og produserer deilig honning. Dronningen bor der og arbeiderne bringer pollen i store mengder til kuben.
Ute på Rød Herregård er det en litt spesiell bikube som du kan se inn i. Lokket på toppen kan vippes opp og du ser ned i kuben. Sideveggene kan åpnes og du kan se inn i kuben.
Her om dagen var jeg en tur i parken der som så ofte før, men da kom det birøktere som skulle jobbe med kuben. Den var så full av bier allerede at de måtte sette inn et ekstra lag med rammer i den.
Hver mai er det en slik inneklemt fredag da Kristi Himmelfartsdag alltid faller på en torsdag. Jeg har vel egentlig all mulighet til å ta meg fri idag, men skal jobbe ca. halv dag. Fordelene med hjemmekontor og den jobben jeg har er at nesten alt kan gjøres fra tastaturet. Tidligere har jeg reist mye ut til kunder for å treffe dem, holde kurs osv., men nå gjøres alt det via Teams. Systemet fungerer utmerket og jeg sparer jo enormt i reisetid. Selvfølgelig er det trist å ikke treffe kundene og jeg hadde beregnet å bruke denne våren og høsten til en siste rundreise til en del av våre kunder før jeg pensjonerer meg. Slik ble det altså ikke. På en måte har dette blitt en brå overgang til hva jeg kan forvente som pensjonist; – det å være hjemme. Hvor mye reising vi kommer til å foreta oss er ikke avgjort og her spiller helse og fremtidig økonomi inn.
Ferie som pensjonister
Tweet
Gjennom de siste årene har kona og jeg reist en god del og Tyrkia (egne bilder) har blitt vårt favorittland. Det er alltid byen Kusadasi vi reiser tilbake til, for det var stedet vi besøkte ved vårt første besøk i 2007. Siden har dette blitt vårt utgangspunkt. Her har vi med årene fått gode venner og de treffer vi alltid når vi er der.
Vi har vært heldige og fått reise mye rundt i selve landet. Kona har lært seg noe av språket i løpet av årene og det hjelper på når vi reiser langt utenom tradisjonelle turistmål hvor engelsk ikke så lett kan benyttes. På noen av disse turene har også våre tyrkiske venner blitt med og det gjør at vi får en endra bedre opplevelse av landet enn hva vi selv kunne ha fått til. Overalt vi har reist har vi møtt velvilje og fått topp service. Maten er jo en opplevelse i seg selv, den må oppleves. Vi har så vidt vært innom såkalte turiststeder, men oppdaget tidlig at det ikke var noe for oss.
Vi håper jo at pensjonisttilværelsen kan brukes til nye besøk i Tyrkia, men nå er det bare å avvente det hele. I år(2020) blir det ingen tur ut av landet, muligens med ett unntak at det skal handles inn litt mat på Nordbysenteret når grensene åpner igjen:-)
I ettermiddag ble jeg også ferdig med å legge bord på plattingen. Nå gjenstår det å renskjære kantene, samt å lage en liten trapp ned til gressplenen.
I alt ble det ca 21 nye kvadratmeter i tillegg til den gamle plattingen. Nå har vi også en fin skyggefull plass å sitte på hvis sola skulle bli for sterk.
Så er dagen her igjen. Det blir ingen vanlig feiring i år pga av situasjonen som er i verden. Egentlig er det ganske merkelig det som skjer, men det er jo ikke annet å gjøre enn å ta hensyn og lytte til råd fra myndighetene. Noe som er frustrerende er alle journalister som plutselig har blitt spesialister på pandemier og det skrives stolpe opp og ned med meninger som ikke stemmer mellom de forskjellige blekkene som sprøyter ut alt dette. For min del har det medført at avislesningen har falt til et minimum. Da er det heller greit å få med litt nyhetssendinger hvor myndighetene legger frem sin forordninger for å takle denne krisen. Nordmenn er jo verdensmestere i etterpåklokskap og bare vent så skal du få høre alle «ekspertene» som kommer frem når alt dette er over.
