Kusadasi 2007

Reisen til Kusadasi

Det er ikke veldig lett å komme til Kuşadası, det går ikke noe fly direkte dit og ingen turistbyråer her hjemme selger reiser dit. Første turen som kona tok gikk via Samos. Hun fløy til Pythagorion, tok bussen til Samos by og deretter ferga over til Kusadasi. Turen var helt ok og den ruta fungerte utmerket. Da vi senere skulle dra ned flere, sønn, svigerdatter og barnebarn ble med, så kunne vi ikke ta den veien da det ikke var noe ledig flysete å få tak i.
Løsningen ble å fly med Norwegian til Istanbul og så komme seg derifra på en fornuftig måte. Vi hadde hørt at det skulle være bra med bussforbindelser i Tyrkia, men vi greide ikke å finne ut av det. Jeg bestilte i stedet to leiebiler som stod klare da vi landet på Sabiha Göcken utenfor Istanbul. Vi landet på natta og måtte vente et par timer til Avis åpnet kontoret sitt, men det gikk bra. Vi fikk to splitter nye biler som bare hadde rullet fra butikken og hit tror jeg for 18km er ikke lange turen. Fiat fikk vi og det ble en snodig opplevelse. Jeg lurer på om de leverer bilene uten støtdempere der nede, for fjæringa var mykere enn en gammel slådde av en amerkaner og det vugget avgårde. Kartet viste at vi skulle kjøre ca. 750 km for å komme til Kusadasi!

Trafikk og kjørekultur

Jeg har hørt mye om mangel på regler i trafikken og at det er farlig å kjøre bil i Tyrkia og har sett noe av det ved selvsyn da jeg var i Istanbul på jobb for noen år siden, men da kjørte jeg ikke selv. Nå derimot var det bare å legge friskt i vei og ikke ta med seg norsk kjøremønster ut i verden. Heldigvis er jeg vant til å kjøre bil under ulike himmelstrøk i jobben og har jo fått litt erfaring gjennom åra. Det viktigste jeg har lært meg er å studere hvordan de andre kjører og deretter prøve å holde seg til det mønsteret. I Tyrkia er det greit, fullstendig anarki med noen regler! De kjører fort og kjører forbi hele tiden, men de står ikke på «retten» sin. Jeg sørget for å legge meg godt ut til høyre hele tiden for du møtte folk som kjørte forbi på bakketopper og i svinger, men de dro bare litt over midtlinja. Faktisk kom vi oss til Kuşadası uten problem og skiltinga var heller ikke noe problem. Et enkelt kart kjøpt i Norge samt litt lesing av skilt underveis og vi rullet opp foran hotellet litt over 22:00. Vi stoppet litt underveis for å spise og raste og det gikk utrolig bra i varmen å kjøre sålangt selv med barn i bilen. De var spente og timene gikk avgårde uten krangel og sutring. Vi fikk også se en del av Tyrkia som vi ikke ville ha opplevd ved å følge et reiseselskap. Barnebarna kunne nå få se små landsbyer ute på landet hvor man levde på en annen måte enn det vi er vant til å se her hjemme. Her var det høner som sprang i veien og jeg følte meg mange steder hensatt til hva jeg husker som barn hjemme i Norge da vi hadde frittgående dyr og bonde var noe du så arbeidet på åkeren hele dagen. Gamle traktorer og eldre bebyggelse ble plutselig avbrytt av nye moderne byer og man var tilbake i 2007 igjen.

Gjestfrihet

Gjestfriheten til tyrkerne var utrolig. Vi stoppet for å ta en kopp kaffe og umiddelbart var det to stykker som gikk i gang med å vaske bilen vår. De holdt på å vaske en stor trailer der, men da vi parkerte med støvete bil flyttet de bare sprøyter og såpe over på vår, vasket den og brukte til og med avispapir på rutene for å få de fettfrie. Vel ferdig fortsatte de med traileren igjen. Jeg ville jo gjerne betale for dette, men det var ikke lett. Til slutt fikk jeg snakket med kelneren og lagt igjen noe til de. Senere skulle vi oppdage at på store supermarked var det vanlig at bilen din ble vasket mens du var inne for å handle. Ja det er også en måte å dra kunder til seg på. Underveis så vi masse boder langs veien hvor egentlig alt mulig av mat og varer var til salgs. Vi stoppet et sted hvor det var boder med moreller. De smakte meget godt. Jeg bestilte en kilo til oss og betalte vel antagelig litt for mye, men det utgjorde ikke mer enn en 10 i norsk valuta. Resultatet var at bonden selv kom etter oss og vinket, det var kona som stod i boden og solgte, og vlle ha oss tilbake og inn i haven hans. Der var det masse trær med moreller. På bildet ser du at han har satt frem stige og holder frem en gren full av moreller for min kone. Om det var det at vi var turister på «villspor» midt inne i Tyrkia eller at jeg hadde betalt for mye aner jeg ikke, men gjestfriheten var enorm, Han dro ned den ene grenen etter den andre og bød oss flotte store klaser. Vi ble mette. Vi skjønte ikke et ord og han kunne ikke engelsk, men kroppspråk tar man ikke feil av. Vi begynte å skjønne at oppholdet skulle bli bra!

Utover kvelden begynte det å mørkne og vi lengtet etter å komme frem. Da vi kom til Izmir så var det en stor b å kjøre gennom og der bommet vi for første gang på skiltinga, men etter en liten rundtur i byen fant vi frem til motorveien som ut av byen sydover i retning Kusadasi. Nå var det bare ca 6 mil igjen.

Stine hadde jo besøkt Kuşadası før og hun var veiviseren da vi kom dit. Slitne parkerte vi utenfor hotellet og jeg ruslet først inn.  Sjefen selv, Ali Babam var i resepsjonen og ønsket meg hjertelig velkommen, men så rykket han til og tittet over skulderen min og smilet bredte seg over hele fjeset og han ropte noe på tyrkisk til noen andre lenger inn i hotellet. Resultatet var et 4-5 stykker tittet ut for deretter å gå rett bort til utgangen. De hadde gjenkjent kona mi Stine og da lurte Ali på om jeg var gubben, for først da koblet han etternavnet på bestillingen. Maken til glede over å se igjen en kunde har jeg aldri opplevd og Stine og resten av oss ble mottatt som om vi skulle være kongelige. Jeg lurer virkelig på hvordan hun hadde oppført seg der nede:-)

Sønn og svigerdatter skulle ikke bo på samme hotell for da vi bestilte var det fullt der. Ali Babam var lei seg for det, men ordnet med skyss som kunne kjøre foran for å geleide de til rett hotell. Sa jeg gjestfrihet?

Det tok en stund før vi kom i seng den kvelden. De disket opp med mat og drikke, her skulle ingen legge seg på tom mage nei. Dette er nok det eneste hotellet hvor jeg har blitt lurt på regningen omtrent hver gang jeg skulle betale, og alltid var det i mon favør. Regningen var aldri komplett, det hadde vært mye på bordet som ikke stod på regninga. De forlangte ikke at jeg skulle betale heller, de satt det bare på rommet, men jeg syntes det var greit å ha litt oversikt over hva som gikk med og prøvde å holde meg ajour. Prisene var bra, en helaften for Stine og meg med middag, dessert, frukt, vinflaske, flere flasker med vann osv overgikk omtrent aldri 200,- eller ca 40-50YTL. Vi bestilte en del fisk og da måtte vi si i fra en time før så dro sjefen ned til fiskehavna og kom tilbake med fersk fisk. Slikt noe hadde de ikke på kjøla nei.  Fisk var mye dyrere enn kjøtt og da kostet middagen litt ekstra.

Prisen på hotellet var heller ikke så avskrekkende, 120,- pr. natt i dobbelrom med frokost!! Stine og jeg betalte altså 1200,- for 10 netter! Det blir billig ferie av slikt. Nå slipper vi også å bestille via nettet lengere og har fått egen avtale med de. Flere ganger i løpet av høsten har vi snakket med de på telefon og når ha vi reservert to dobbeltrom og en leilighet for juni 2008. Man behøver ikke oppsøke andre steder når man har funnet paradis? Sønnen i huset som drev hotellet sammen med faren, han het Cem og er på vår egens sønns alder, fikk veldig bra kontakt med sønn og svigerdattera vår. De har holdt jevnlig kontakt og treffes til sommeren igjen når de drar tilbake sammen med oss.