Kreta

Vi hadde hørt mye bra om Kreta og sommeren 2004 tok vi en tur dit ned.

Her kommer en liten historie som jeg skrev etter turen dit ned:

Turen startet egentlig for to år siden. Vi og to av våre venner snakket om en felles tur til sydligere breddegrader og fant ut at Kreta kunne være et ok sted. Vi har i flere år feriert sammen og funnet ut at det er behagelig å finne på noe felles.

Lørdag formiddag 26 juni startet turen fra Halden med bil til Oslo og Gardermoen. Siden jeg er ukependler ble jeg plukket opp i Oslo og turen fortsatte til flyplassen. Vel fremme så var det en liten bagatell, bilen. Hvor skulle man sette fra seg den? Man regner jo med at langtidsparkeringene har masse plass, men den gang ei. Ute på plass P4 var det noen få igjen og det er tydelig at nordmenn rømmer landet.

Innsjekking på Gardermoen

Vi kom oss vel avgårde og det var et helt nytt Airbus 321 som tok oss ned til Chania. Besetningen var trivelig i motsetning til hun ved innsjekkingsskranken på Gardermoen. Hun tok mikrofonen for å annonsere et eller annet, men det var bare ikke mulig å høre noenting. Jeg gikk bort og sa til henne at vi dessverre ikke hadde hørt et eneste ord av det hun sa og da ble hun skikkelig fornærma. Hun himlet med øynene og så forurettet ut. Ingen av de andre som stod der hørte noen heller og alle ble bare stående som en saueflokk. En god stund senere var det en annen dame som tok mikrofonen og da hørte vi alt som ble sagt. De lurte egentlig på om vi ikke hadde lyst til å gå ombord, for det var det den første hadde pratet om.

Flyturen

Besetningen på flyet gjorde alt for at vi skulle trives og tre timer senere landet vi på Chania. Temperaturen ute var deilig. Jeg lurer bare på når norske politikere kommer til å legge ekstra ferieskatt på nordmenn som har det bra i syden. Kanskje innfører de også en skjønnsligning på hvor mye staten har gått glipp av fordi du kjøper billig mat og ikke minst drikkevarer sydover. Enkelte ganger lurer jeg på om vi er regjert av en gjeng misunnelsesguruer med en innstilling som sier at: -Hvis det finnes et menneske et eller annet sted i landet som en eller annen gang kan ha det bra, så MÅ det stoppes eller skattlegges ekstra.

Bussturen

På flyplassen ble vi møtt av hyggelige guider og vår danske Apollogudinne het Louise. Buss nr. 19 skulle gå til Akti Chara eller Akti Hara som det staves her nede, men det lyder helt gresk for meg uansett. Bussen så pen ut, det gjorde sjåføren også. Nå hadde jeg hørt på forhånd at på Kreta blir flere mennesker frelst av bussjåfører enn det kirken klarer og det skulle vel si sitt. Hele Kreta var i feststeming etter seieren over Frankrike i semifinalen i fotball og jeg fryktet det verste i oppvisning av gresk manndomskraft. Her skulle svingene barberes. Hva møtte vi i stedet? Jo en kretisk sjåfør som hadde problem med å finne gassen. Hver gang bussen gikk over 40 km følte jeg trang til å applaudere slik som mange feriereisende gjør når flyet lander, har aldri forstått hvorfor de gjør det, men den trangen fødtes i meg. Vi sneglet oss avgårde og i en av de første bakken ned mot Chania ble vi forbikjørt av en buss med en sjåfør som ville gå kirken i næringa. Vi ble rett og slett akterutseilt. Etterhvert skjønte vi alle grunnen til at sjåføren tok det med ro, han hadde kone og små barn hjemme og ville komme levende hjem. Bussen hadde nemlig ikke bremser. Hver gang han tro på bremsen vinglet bussen som en styringskåt statsminister som akkurat hadde fått se dagens saldo på oljefondet. Bremsene skrapte mot rent metall. Det låt som om hjuloppheng og alt som finnes under bussen var i ferd med og oppløses i sine enkelte faktorer. En gjennomsnittlig norsk biltilsynsperson som tok lett på jobben ville ha fått hjerteinfarkt på stedet. En med byråkratens ørneblikk ville ha trukket sist siste sukk. Bussen var og ble en dødsfelle. I de bratteste bakkene stoppet han opp og la inn krabbegiret. Hoi hvor det gikk.

Nå skal man ikke være så kritisk når man er på ferie og siden jeg skriver dette kom jeg jo frem. Jeg har riktignok ikke kommet hjem til Norge enda, men den tid den sorg. (Jeg kom hjem og bussturen tilbake til flyplassen ble av en helt annen opplevelse.)

Lørdagen var enda ikke ferdig. Vi sneglet oss gjennom mørke smug og trange bakgater. Her og der stoppet bussen og etterlot seg solhungrige turister som ikke lengtet tilbake til Norge og politikernes eplekjekke smil på TV. Her kan til og med de som røker få fyre opp en pinne uten å bli betraktet som paria. Kasteskikken er på full fart ut av India, men det virker som om den innføres for fullt i Norge for tiden.

Endelig, der var Akti Hara. Romnøkler ble utlevert og vi kunne lempe inn bagasje og poser merket taxfree. Nå når vi var fremme var trøttheten kommet litt i bakleksa, vi var rett og slett for trøtte til å bry oss med selve trøttheten. Bare gleden ved å sette seg ned på verandaen med et glass vin var deilig. T-trøy og shorts klokka fire om morgenen føles bare helt naturlig. Herlig!

Vi måtte jo også se stranda og ut i mørket bar det. Siden hotellet ligger på stranda burde vi ikke lete engang. Vi gikk etter bølgeskvulpet og når vi ble bløte på bena så skjønte vi at vi stod i Middelhavet. Ramsalt og deilig. Her skal vi tilbringe 14 dager. Vi sov godt den natta.

Den første morgenen i et nytt land

Søndag morgen opprant og vi tittet spent ut av vinduet for å se hvilket vær dagen hadde å by på. Bare tull, her nede er det nesten alltid sol. Hjemme kan vi titte ut og lure på hva skal man kle seg med i dag?. Her kan man gå ut med den forvisning om at man blir brent som en gris hvis man ikke smører seg inn med noe som blokkerer sola. Jo høyere faktor dess hvitere blir man. Hvorfor drar man egentlig til syden for å bli hvit? Nei, brun skal man bli. Nå er det nok noen som har misforstått litt og trodd at det viktig med en indre brunfarge. Det pussige er at vi enda ikke har sett noen av dem, men den som lever får se.

Supermarkedet

Frokost blir handlet inn på nærmeste supermarked, det vil si en butikk på 3*3 meter. De større er virkelig supermarkeder og da er det kanskje 10*10 meter til rådighet med varer. Plass til de som skal handle har man visst ikke tenkt på, men det blir koselig og intimt av slikt. Betjeningen smiler, nikker og er veldig hjelpsomme. Man føler seg velkommen selv om følelsen av sild i tønne er nærliggende når mange andre turister også skal inn samtidig. Jeg synes selv jeg er litt for omfangsrik, men han jeg møtte i formiddag var en mastodont i forhold til meg. Her var det en tykkelse midtskips som tydet på stor tonnasje. Han tok hele bredden mellom hyllene og å passere ham var det bare å glemme. Jeg gjorde helomvending og søkte tilflukt i neste hyllerad. Der skimtet jeg kassa og kunne komme meg ut via stabelen med ølbokser og vann. To slike skuter og butikken hadde vært hermetisk lukket. Det er merkelig hvordan enkelte oppfører seg på ferie. De vralter inn og ut av matbutikken i små badebukser og svette kropper uten noe på overkroppen. Hadde de enda bare gått rett inn for å handle og deretter ut igjen så hadde det kanskje ikke vært så galt, men all klemminga på maten er ikke bra. Særlig grønnsakene må jo ha en kjærlig klapp før de går videre. Du kan liksom høre tomaten stønne under et to tonns trykk av en neve. Jeg har ikke lyst til å bringe med meg den tomaten hjem etterpå selvom den var ganske deprimert og trengte hjelp. Jeg fikk nå handlet litt mat til oss og dro hjem for å lage frokost.

EM i fotball

Fotball er ikke akkurat min greie, og har dermed ikke skjønt hvorfor man springer rundt ute på gressmatta og sparker opp gresstuster. Her nede er visst forball noe som fenger enkelte mennesker og som den gode turist ville vi jo føle grekerne på pulsen og bli med å få litt lokalkoloritt. Vi gikk ut på restaurant og satt oss ned. De fleste grekere stod oppreist og ropte og vinket til husalteret borte i kroken som flimret og viste gresstustsparkende menn i kortbukser. Hellas var flinkest og fikk ballen flere ganger i målet enn de andre og dermed vant de! Ute i gata falt en mann rett ned på kne og brettet ut det greske flagget da seieren var et faktum. Deretter la han seg ned og kysset det flere ganger. Dette skjedde på hovedveien gjennom Platanes og all trafikk stoppet opp, men ingen tok seg særlig nær av det. Etterpå spratt han opp og kastet seg innover panseret på første bil som kom kjørende. Jeg er veldig glad det ikke var vår leiebil for det hadde kanskje blitt litt vanskelig å forklare avtrykket av glad gresk supporter på panseret. Utpå kvelden da vi dro inn til Rethymnon. Vi prøvde å gå innover mot torget, men måtte faktisk gi opp. Menneskemylderet var overveldende. Det var så tett at det var bare å snu. Etterhvert ble det faktisk vanskelig å puste. Alle bilene og syklene slapp ut en del eksos og det var nærmest vindstille. En norsk tunnell hadde nok vært stengt lenge innen dette nivået med kullos hadde blitt nådd. Vi fikk tak i syklene og snirklet oss ut av byen og hjemover mot hotellet. Klokka var nærmere to på natta da vi kom tilbake og fortsatt var lydnivået i Platanes ganske høyt. Det var ikke lett å legge seg med det støynivået.

Hjemreise og en gresk Adonis

Så har dagen kommet vi ikke ventet på. Det har vært 14 fine dager her nede og nå når man først skal hjem er jo det ok. Turen går tilbake til Norge på natta og vi lander søndag morgen på Gardermoen. Akkurat de avgangstidene kunne jeg tenke meg at Apollo burde gjøre noe med. Avgangene fra Sverige går jo på dagtid og det er bare de til Norge som går på så merkelige tider. Vi kom hit på natta og drar på natta.

På Kreta er det en merkbar nedgang i turisttrafikken i år. På restaurant Argo hvor vi har spist en del sier de at besøket er halvert i forhold til samme periode i fjor. En del restauranter har også skrudd opp prisene og på enkelte steder inne i Rethymnon tok de 3€ for en kopp kaffe. Da blir selv Norge meget billig. De skylder på OL og benytter det som et skalkeskjul for å skru opp prisene. Det er mulig at OL også er årsaken til nedgangen i turismen i år. Mange skal kanskje dit i stedet, men det forklarer ikke helt det store fallet som de lokale restaurantene opplever. Familierestauranten Argo som ligger like ved hotellet Akti Hara har satt prisene ned for å prøve å fylle opp bordene sine. Restauranten anbefales på det varmeste, god mat og hyggelig betjening. Prisen er også meget fornuftig. Enkelte mener at det økonomiske oppsvinget i Europa og på Kreta fører til høyere priser og dermed synker turisttrafikken. Jeg har snakket med flere som var her i fjor og de sier at det nå virker folketomt i forhold til hva de opplevde i fjor sommer.

Lørdag kveld sneglet seg avgårde og vi satt på restauranten utenfor hotellet og slo ihjel tiden med god mat og drikke. Klokken passerte 21:00 og vi gikk ut foran hotellet og satt der med vårt berg av kofferter og vesker etter 14 dager med ivrig handling på Kreta. Det store spørsmålet var om dette fikk bli med på flyet hjem, den tid den sorg tenkte vi og lot livet rusle bedaglig videre i den varme sommerkvelden. Svetteperlene stod i kø for å komme ut av alle porene våre samtidig. Tre minutter før tiden gled en stor fin turistbuss opp foran hotellet og denne gangen så det ut som en ordentlig buss. En ny Apollogudinne, denne gang fra Norge møtte oss og der kom den greske sjåføren ut også. Ung, pen, litt krusete hår og smilet på lur hele tiden. Han lempet inn vår bagasje og vi tok plass. Allerede etter 10 meter kjente vi forskjellen fra sist gang, bussen skranglet ikke og den skjøt fart umiddelbart. I de trange gatene på vei til neste hotell hadde vi alt slått fartsrekorden til sjåføren som kjørte oss hit og da har jeg tatt med at vi har 6 mil med motorvei foran oss før vi er på flyplassen. Sjåføren var dyktig, han håndterte bussen som om det skulle ha vært en bil på størrelse med en Swatch. Han hadde kjørt før. Bussen ble langsomt fyllt mens vi kjørte rallycross på strekningene mellom hotellene. Så tok apollogudinnen mikrofonen og ønsket oss velkommen. Hun kunne opplyse at sjåføren het, ja kan du tenke deg det – Adonis og at han likte å kjøre effektivt! Hun pleide å roe ham ned med å si at passasjerene ble bilsyke hvis han kjørte for fort og det hjalp, for han ville ikke at noen skulle spy i bussen hans. Bussen skjøt fart ut på motorveien og alt som var mindre enn ham ble betraktet som insekter som man kunne pusse bort ved å kjøre vindusviskerene. At han var dyktig er det ikke noe tvil om, men hadde han kjørt buss i Norge på den og blitt stoppet av onkel så hadde han nok vært fotgjenger resten av livet. Det merkelige var at jeg ikke var redd, det hele var ganske fascinerende. Man sitter jo trygt i en stor slik kloss som tordner frem gjennom natten uansett hvilken side av de doble linjene i veien man befinner seg på. Plutselig synker det inn og smeller i pannebrasken – kanskje er det jo andre busser ute på samme misjon og de kan komme i motsatt retning. Et lite tankekors. Siden jeg skriver dette osv., det gikk bra.

Oppsummering

Alt i alt anbefales Kreta på det varmeste, selv på sommeren når det er varmt der. Kreterne er hyggelige og maten deres er utsøkt. Vi besøkte det meste av øya, både strender, byer og severdigheter. Ruinene i Knossos må man få med seg. Den lille byen Spili var også flott og vi spiste en deilig lunsj der. Det er mange klostere på øya og er man interessert i dette så bør disse besøkes. Husk bare på å ha med noe ekstra klær da de ønsker at man skal være anstendig kledd for å gå inn. «Maldivene» på sydsiden av øya bør absolutt besøkes. Her ligger det en meget flott strand og kvaliteten på vannet var mye bedre enn på nordsiden av øya. Vannet var også merkbart kaldere her. En pussig sak når det gjaldt mat var den kretiske salaten. Den så gresk ut for meg, men de var veldig oppsatt på at de var kretere og hadde dermed kretisk salat. Uansett den var god. Rethymnon er en koselig plass på kveldstid. Vi tilbrakte flere kvelder på restaurantene eller barene helt nede i havnebassenget her. Leiebiler var ikke noe problem og det virket billig, men jeg bestiller alltid med full forsikring og da blir det som regel en del dyrere. En pussig sak her var at du kunne tegne egen forsikring for undersiden av bilen. Full forsikring inkluderte ellers alt vi er vant til i Norge, men altså ikke det som er under bilen.