Foto, reiser og diverse
Camlik Park, originally uploaded by jechstra.
Det var veldig populært med slike store ballonger der i år. Fem minutter varte turen i kula før de måtte ut. Sikkert ikke dumt da jeg ikke aner hvor lang tid det går før luften i dem begynner å bli dårlig. Utskifting av luft foregår kun nå de tar ungen ut og inn. Moro så det ut til å være og ungene koste seg stort.
Kaldt og grått her hjemme og vi bestemte oss for å ta noen få dager i Tyrkia. Det er så greit med Rygge og vi fløy til Antalya selvom det ikke er det stedet vi egentlig skal til. Med bussen fra Pamukkale Travelz gikk turen greit til Denizli hvor vi skulle tilbringe den første natta.
Det skal bli godt med ferie snart og den blir delt i to i sommer. I juni stikker vi av noen få dager bare og besøker vårt faste sted Kusadasi, men i august blir det 14 dager på Kreta med gode venner. Vi fant et hotell noen kilometer utenfor Rethymnon, retning Heraklion og ville prøve det denne gangen, For noen år siden var vi også å Kreta og bodde da bare et par jundre meter fra der vi nå skal være. Stedet er helt ok og så lenge det ikke blåser hardt er det topp badeforhold langs strendene der. Fir første gang i historien har vi valgt et all inclusivehotell og det blir spennende å se om det fungerer greit. Vi har alltid likt å oppsøke små spisesteder som lokalbefolkningen bruker og ikke disse matfabrikkene som hotella ofte blir, men nå prøver vi altså det.
Hotellet heter Orion og omtalen fra tidligere gjester ser veldig ok ut. Vi fant det i katalogen til Apollo.
Mange kjenner til Pamukkale og har vært der også, men det er ikke sikkert at så mange har kjørt opp i fjellene bak området. Det gjorde vi denne gangen og fikk en utsikt som var meget bra.
På vei ned fikk jeg se dette motivet og det måtte bli med hjem.
Tyrkisk kjøkken regnes som det tredje beste i verden og det er sikkert ikke feil i det hele tatt. Maten og smaken er meget bra. I Saraköy ligger det en liten restaurant rett inntil markedet som Birsen og Cagdas kjente til fra flere tidligere besøk.
Vi ruslet inn og ble møtt ev en utrolig betjening. Smil og latter satt løst og tyrkiske gloser smalt som geværskudd i veggene. Det var få ord jeg kjente igjen, men det var tydelig at vi var velkomne. Fire små bord med en ovn i midten som skulle holde varmen i lokalet blir liksom ikke helt den samme opplevelsen som på en standard restaurant, men dette er jo kosen vi er på jakt etter her nede. Matrettene dukket opp og salater, stekt løk, tomater, chilli og köfte kom på bordet sammen med store skåler med tyrkisk youghurt. Enda et herremåltid av ypperste klasse.
Lille Tuana er bare 14 måneder, men vant til «uteliv».
På restaurantene opplevde vi at betjening og gjester tok seg av unger for at foreldra skulle få spise i «fred». Slik var det her også. Tuana er snill og rolig og ble sittende hos en som underholdt henne mens vi spiste. For en service!
Etter maten kom søtsakene på bordet. Dette er veldig forskjellig fra norske mattradisjoner, men du verden hvor godt det smaker etter å ha tygget på rød tørket og stekt chilli sammen med nydelig mat.
Birsen, Cagdas og Tuana. Våre venner fra Denizli.
Etter måltidet ble vi med ut i hagen og tittet på uteområdene. Dette stedet er ikke i bruk nå under vinteren og til sommeren vil jeg tilbake hit for å nyte et måltid her igjen.
Før vi dro hjem fra Tyrkia dro vi enda en tur til dette stedet for å nyte maten og den kvelden ble like suksessfull.
Antalya, helt ned mot Middelhavet ligger du, men generer deg ikke for en ekstra støyt med nedbør.
Det spruter i stereo her, fra hver side av hotellet hører jeg plaskinga fra tusenvis av dråper som plasker ned.
Heldigvis har jeg ferie og derfor spiller været ingen rolle. Jeg skal kose meg stort.
Slik begynte første kvelden av ferien, men da vi stod opp neste morgen var himmelen blå og sola skinte som den skulle. Ingen hadde slått den over på vintermodus nei. Meteorologene meldte torden, nedbør og kaldt, heldigvis tok de som vanlig grundig feil. Her var det sol, vindstille og ikke antydning til en eneste liten nyttårsrakett som kunne buldre litt i bakgrunnen.
Ordet igjen brukes som regel hvis det er noe man gjør regelmessig og ferie har man som normalt et par ganger i året her hjemme. Vi reiser regelmessig til Tyrkia etter å ha «oppdaget» dette landet for noen år siden. Vanligvis reiser vi for å komme oss fortest mulig til Kusadası, men denne gangen skal vi fly med Norwegian til Antalya og deretter luffe opp til Kusadasi med buss og Dolmus. Ryggsekker blir tingen denne gangen, Koffertene kan få ligge hjemme og vente til sommerferien. Norwegian flyr jevnlig til Tyrkia og med priser på noen hundrelapper for en tur er det billig å komme dit.
Nyttårsferie
«Denne gangen» betyr nyttår. Første uka i januar skal tilbringes i landet vi har lært å sette pris på og som vi vil lære å kjenne mye bedre enn det vi gjør i dag. En uke er ikke mye for å oppleve noe, men siden dette på ingen måte er badeferie går all tid med til å oppleve steder og plasser vi vil se. Vennene våre skal vi besøke i helga før vi skal hjem igjen. De er på jobb i uka også så det er helt utmerket at vi benytter de første dagene til en egen sightseeing langs vei E87 opp gjennom Tyrkia.
I Kusadası kommer vi til å besøke pensjonatet som familien Saybay driver hele året. Hotell Ali Babam, som de også eier er åpen kun fra mai til oktober og der er vi om sommeren.
Vi kommer heller ikke til å bestille noe hotell på forhånd denne gangen bortsett fra Akkan Hotel i Denizli hvor vi skal tilbringe helgen.
Tiden frem til årsskiftet går fort og siden vi har venner der nede er det lett å finne frem til steder det kan være aktuelt å besøke. Språket er ikke noe problem selvom vi ikke snakker tyrkisk. Vi har lært oss masse enkeltstående ord og dem kommer man utrolig langt med. Når alt står fast ringer jeg kameraten min på mobilen og gir den til en tyrker jeg treffer på gata. De prater sammen og på den enkle måten er det utrolig lett å få hjelp og tyrkere er hjelpsomme i utgangspunktet også.
Kurban Bayramı
Jeg ville gjerne ha vært i Tyrkia denne uka hvor det er årets største muslimske høytid, Kurban Bayramı(offerfestivalen) som feires. Det er i slike situasjoner man ser mer av det virkelige landet og folket. Turist om sommeren kan være ok, men det gir ofte et ganske skjevt bilde av hvordan det egentlig er. Vi var nede i påska i år og opplevde da for første gang Tyrkia utenom den vanlige turistifiserte sesongen. Gatene hadde et annet folkeliv, sesongbutikker var stengt, restauranter var pakket sammen osv.
Vi koste oss og fikk bra kontakt med folk. Nå har vi heldigvis lett for å komme i kontakt med folk og er heller ikke redde for å ta kontakt med ukjente. På den måten blir vi bedt med på mye og får oppleve noe man ikke får som vanlig turist.
Dagene går fort og planlegginga av hva vi vil se har allerede begynt. Google Earth og folk med lokalkunnskaoer gjør det greit å legge opp en rute. Vi er ikke avhengig av klokkeslett og faste rutiner og når vi er alene kan vi improvisere alt vi orker når vi er på tur. Ta det som kommer og det er mye nytt å se som man helt sikkert hadde gått glipp av om man planla alt til minste detalj.
Bildet er fra august da kona og jeg ruslet en tur nede i de trange gatene i den eldre delen av Kusadasi. Jeg husker enda varmen og den kilende følelsen av svette som rant neodver ryggen og jeg lengter tilbake.
Nå ser det ut som om det kan bli en tur til nyttår og hvis konas skiftplan ikke kolliderer med ønsket om en liten nedover, så blir det feiring at nyttår i Alanya. Våre tyrkiske venner har familie der og vil gjerne at vi feirer nyttår sammen med dem der nede.
Den pene byen!
8 km utenfor Selcuk oppe i fjellet finner du en liten fin plass som heter Sirince. På tyrkisk betyr det «Den pene byen». Byen er opprinnelig gresk og er i dag kjent for vinproduksjon.
På «torget» står denne plakaten med telefonnummer til alt viktig i byen. Den er ny av året for i fjor var den ikke der.
Her oppe benyttes enhver liten gatestump til å sette ut boder for turistene som oversvømmer byen om sommeren.
Her filmer jeg fra stedet mens barnebarnet bruker det andre kameraet for å ta bilder han også.
Oppe ved den øverste parkeringsplassen ligger denne restauranten. Vi var sultne etter besøket i Efesus, Syvsovergrotten og Jomfru Marias hus og ville ha noe å spise. Stedet så trivelig ut og vi benket oss. Dette ble en nedtur. For første gang i det Tyrkia vi kjenner holdt ikke maten mål. Kona er veldig glad i Lahmacun og bestilte det. Nedtur, bløt og deigaktig, uten smak i kjøttet, virket ikke ferdigstekt. Jeg bestilte kylling og for første gang fikk jeg seig og tørr høne her nede. Normalt er den saftig og mør, men ikke denne. Her hadde nok den gamle hønemora måtte bøte med livet for å gjøre tjeneste i gryta.
Nå vet vi det til neste gang og prøver da et annet spisested der oppe.
Pen by – pene sko
Jeg slapp ikke forbi skospusseren med mine sko. Jeg trodde alt håp var ute for dem og hadde tenkt å kaste dem når turen var over, men vil revurdere det nå etter at han gjorde underverker med mine skinnbekledde undersåtter. Skoene fremstod plutselig som blanke og fine. De skinte!
Bakgater
Ved å bevege seg ett ledd vekk fra hovedgaten blir det stille og rolig og ikke et menneske å se. Her er det trant mellom husene og ikke mange veier som er farbare for bil. Mopeder og traktorer kan kommer seg frem, samt apostlenes hester.
Byen klatret oppover fjellsidene og jeg skjønner at den kalles den pene byen.
«Slottet av bomull» kan dette oversettes med og det ser ut som et fjell med bomull når du ser det i det fjerne. Bildet her er tatt nedenfra hvor det også er en del å se på. Det ligger et lite tettsted ved foten av Pamukkale og her ropes det ut tilbud til alle som kommer forbi. Det er et merkelig inntrykk man får når man står her nede og ser opp på en fjellside med bomull.
Lille Tuana måtte også teste vannet og det falt i smak. Det er en liten utløper helt nede i byen og her bygger «bomullen» seg opp akkurat som oppe i fjellsiden.
Daniel, Rebekka og Birsen kjøler av bena i den stekende varmen. Det var godt over 40 grader denne dagen og ikke et vindpust. Slikt kjenner man på kroppen.
Etter å ha tittet nede kjørte vi bilen opp til inngangen på oversiden og bega oss innover mot utsikten. Når man kommer frem på kanten ser man blant annet dette.
I en sen kveldsol er det ganske flott her. Det hvite er litt mindre kritthvit og ikke så slitsomt for øynene heller. Solbriller er nødvendig her oppe.
Til slutt kom kvelden og det var på tide å komme seg ned i Denizli igjen. Dette var det siste inntrykket fra stedet i år.
Neste år blir det ny tur igjen.
Pensjonisten 