Den pene byen!
8 km utenfor Selcuk oppe i fjellet finner du en liten fin plass som heter Sirince. På tyrkisk betyr det «Den pene byen». Byen er opprinnelig gresk og er i dag kjent for vinproduksjon.
På «torget» står denne plakaten med telefonnummer til alt viktig i byen. Den er ny av året for i fjor var den ikke der.
Her oppe benyttes enhver liten gatestump til å sette ut boder for turistene som oversvømmer byen om sommeren.
Her filmer jeg fra stedet mens barnebarnet bruker det andre kameraet for å ta bilder han også.
Oppe ved den øverste parkeringsplassen ligger denne restauranten. Vi var sultne etter besøket i Efesus, Syvsovergrotten og Jomfru Marias hus og ville ha noe å spise. Stedet så trivelig ut og vi benket oss. Dette ble en nedtur. For første gang i det Tyrkia vi kjenner holdt ikke maten mål. Kona er veldig glad i Lahmacun og bestilte det. Nedtur, bløt og deigaktig, uten smak i kjøttet, virket ikke ferdigstekt. Jeg bestilte kylling og for første gang fikk jeg seig og tørr høne her nede. Normalt er den saftig og mør, men ikke denne. Her hadde nok den gamle hønemora måtte bøte med livet for å gjøre tjeneste i gryta.
Nå vet vi det til neste gang og prøver da et annet spisested der oppe.
Pen by – pene sko
Jeg slapp ikke forbi skospusseren med mine sko. Jeg trodde alt håp var ute for dem og hadde tenkt å kaste dem når turen var over, men vil revurdere det nå etter at han gjorde underverker med mine skinnbekledde undersåtter. Skoene fremstod plutselig som blanke og fine. De skinte!
Bakgater
Ved å bevege seg ett ledd vekk fra hovedgaten blir det stille og rolig og ikke et menneske å se. Her er det trant mellom husene og ikke mange veier som er farbare for bil. Mopeder og traktorer kan kommer seg frem, samt apostlenes hester.
Byen klatret oppover fjellsidene og jeg skjønner at den kalles den pene byen.
Pensjonisten 