Foto, reiser og diverse
Onsdager kommer og går, men alle er ikke like tørre og det gjør sitt til at noen kommer og noen uteblir.
Lukten av uforbrent bensin og gode motorlyder varierer i takt med nedbøren her i Halden.
Det er selvfølgelig de gamle klassiske bilene jeg snakker om. I penværet samler folk seg langs stripa utenfor Tistasenteret og er der for å nyte disse nostalgiske opplevelsene, men snart blir det vel totalt forbudt. Vi får nyte det mens vi kan.
Her er et par bilder fra onsdag 4. august 2021
Det vi trodde var en liten andedam viste seg å være noe mye mer enn det. Her kan familier samles til grilling og la ungene utforske mange spennende dyrearter på et lite område i Sauda sentrum. Dette er en dyrepark i miniatyr.
Gammel god industriby man normalt ikke besøker så ofte, men de to siste årene har det blitt at man av og til tar en tur dit og flere blir det virker det som. Grunnen er at det eldste barnebarnet har slått seg til der.
Det ble E134 til Røldal og deretter 530 ned til Sauda. Den siste biten er en spesielt vakker strekning.
Bilder fra Sauda kommer i neste innlegg her på bloggen.
Vi har stor innvandring av humler her om dagen og de koser seg med vannmelon.
I dag tidlig var det en stor sverm av dem her.
Det er noe ved lyden av regn og tordenbrak som fenger enkelte mennesker. I ettermiddag har det vært mye av det og her har jeg litt lyd fra hvordan regn og torden høres ut på Sommero:-)
Lyden er tatt opp med to Røde NTG4+ på en Zoom F6 i 32 bit float. Eksportert som mp3 i 192kbs. Nivå er -13 LUFS.
For noen år siden ved et besøk i Øvre Årdal la jeg merke til et skilt som pekte mot den dalen. Jeg hadde litt tid til overs og tok en tur. Siden har jeg tenkt på denne dalen flere ganger og nå da vi var en gjeng som skulle en tur til vestlandet forslo jeg Utladalen som et mulig sted å ta en titt.
Innover denne dalen som går opp mot Jotunheimen kan man gå i mange timer i et flott terreng. Vi hadde ikke tid til det, men en tur innover til første fossen som het Avdalsfossen ble det tid til.
Navnet på steder forteller ofte hvordan stedet er og dette navnet her er ikke noe unntak. Stedet Brattås det er snakk om her ligger mellom Brekke sluser og Femsjøen. Fra utkikkspunktet er det ganske rett ned langs fjellveggen og det er ingen sikring her, så vær forsiktig.
Fra Brekke sluser er det to stier som fører dit. Den ene stien starter veldig bratt og går rett opp fra den nye kabelferga som ligge rett nedenfor slusene nå. Når du går i land fra ferga tar du litt til høyre og deretter går det en sti rett opp bakken. Skiltet her viser til Høyrøs. Følger du denne så kommer du forbi Brattås før du går videre til Høyrøs. Den andre stien går sydover langs vassdraget og innover i skogen. Etterhvert kommer du til et kryss og der tar du til høyre. Følg denne og du kommer til samme sted. Vi startet med å gå ned langs vassdraget og returen gikk via stien som kommer ned den bratte bakken og ender ved kabelferga.
Selve turen opp til Brattås tok ca. 1t 20min og da tok vi det med ro.
Siste biten opp mot Brattås er ganske bratt, men det er lagt til rette med tau her.
Vel oppe var det fin utsikt mot Femsjøen og Tistedal.
Det var ganske bløtt i skogbunnen nå, men det er jo ikke rart så mye som det har regnet de siste dagene. Til tross for alt vannet var det ikke noe problem å komme seg nesten tørrskodd gjennom hele denne turen.
Vei tilbake tok vi stien som viste at avstanden til Brekke sluser kun var 1.4km. Dette så ut til å være en veldig ny sti da det var meget lite tråkk på den. Enkelte steder måtte lete etter blåmerkene og fant ikke alltid dem, men det var noen plastremser her og der. Uansett vi kom frem og fikk en flott utsikt over slusene våre. Stien kom frem på toppen rett over der den nye ziplina starter.
Etter å ha beundret utsikten her fortsatte vi denne stien ned langs fjellsiden og kom frem ved den nye kabelferga. På veien ned ble vi møtt av dette skiltet:
Stien ned er litt bratt, men det er tau å holde seg i flere steder.
Det har kommet en ny ferge der nede, for den gamle brua som vi gikk over før er nå stengt av. Jeg aner ikke hvorfor, men den er grundig sperret. Ideen med en kabelferge er helt ok, men en ting skal man være klar over, den er ikke lett å dra seg over med. Forrige uke gikk det greit da det ikke var så mye utslipp av vann fra anlegget der, men i går var det litt mer strøm i vassdraget. Det var nesten umulig å få ferga over og vi var tre relativt sterke mannfolk som dro hele tiden. To stod på ferge og den tredje stod igjen på land for å hjelpe til og deretter byttet vi på det. Trykket mot ferga fra vannet var veldig kraftig og stålwira som den var festet til stod i en kraftig bue nedover med strømmen. Hadde jeg vært alene i går så hadde jeg hatt store problemer med å ta meg tilbake til siden der slusene er. En sveivanordning for tauet burde nok settes opp her.
Hele turen var en flott opplevelse og anbefales.
Ikke alle dager er fotodager og man kan ikke reise så mye som man ønsker for tiden. Jeg hadde håpet at pensjonisttilværelsen skulle ha gitt noe mer utfart, men det er bare å se tingenes tilstand an og ta det med ro. Selvom man kan reise i Norge så er det stadig utbrudd rundt omkring og da er det heller bedre å være i nærmiljøet til det meste har roet seg ned.
Jeg prøver å være ivrig med kameraet på turene vi går her og det blir jo noen knips av det, men jeg savner å se andre deler av landet eller utenom Norge for den saks skyld.
Bildesamlingen min inneholder foreløpig ca. 400.000 bilder som for det meste er fullt ferdig katalogisert med nesten alle metadata jeg vil ha på. Det en noen titler og enkelte uten GPS-info igjen, men det er slikt jeg koser meg med om kveldene. I går kveld tittet jeg på en reise til Svolvær i januar 2015 og her er noen bilder fra den turen.
Vi har besøkt dette landet mange ganger, det har blitt ca. 30 besøk dit ned til alle årets tider. Nå om dagen har jeg jobbet meg gjennom bildene fra 2013 og da dukker det opp mange gode minner. Dette året var første gang vi fløy med varmnluftballong og det var så gøy at det ble gjentatt senere.
Her kommer det noen bilder fra en slik tur i ballong.
Det var en spennende opplevelse, men ikke noe skummelt. Kapteinen ombord hadde superkontroll på ballongen og det var utrolig å se hvordan han manøvrerte den store ballongen opp og ned i terrenget ettersom vi drev med vinden. Ved å endre høyde hadde vinden en annen retning og da dro vi den veien. Utsikten var fantastisk, men jeg ble veldig opptatt av å se hvordan de «styrte» denne doningen som ikke har noe ratt og som er prisgitt elementene rundt oss. Dyktige piloter.
Været var ikke det beste, men hvem har ikke hørt det slitte ordtaket med klær og vær osv:-)
Rett før 10:00 møttes vi ved postkassene i Svalerødkilen og la ut på vandring vestover mot Røsnæskilen.
Vi gikk opp bakken som er rett frem på bildet og litt lenger opp i den tok vi inn til høyre på Kyststien. Her er det lett å finne frem da det er godt merket.
Etter å ha gått noen få hundre meter kommer vi opp til merket hvor vi kan ta en rundtur ut på pynten for å se utsikten eller studere jettegrytene. Denne gangen valgte vi å gå videre for vi skulle yil Bjørnehula ute i terrenget nærmere Røsnæskilen.
Underveis fant vi en del tømmer som ligger i hauger og råtner. Her har det ikke blitt tatt vare på.
Ute i terrenget her finnes det en bjørnehule. Jeg aner ikke om det noen gang har vært bjørn her, men den har nå fått det navnet.
Etter å ha vært ute ved hula startet vi på returen og gikk noe av den samme veien tilbake, men tok en annen rute de siste kilometrene. Det er en fin gapahuk i terrenget her som Røsneskilen elglag har satt opp. Der skulle vi innta vår lunsj. På veien til gapahuken kom vi inn på denne veien som tydelig var under stor oppgradering. Vi traff på grunneier som holdt på å utbedre veien her.
Etter en god lunsj, en lunsj er vel alltid god ute i det fri? Egentlig er det jo merkelig hvordan maten smaker i friluft, men kosen og atmosfæren bidrar nok til at smaksløkene lures bitte lite grann, kanskje?
Hele rundturen ble omtrent på 8 km i fint turterreng. Dette er en løype som passer for de fleste. Det som var litt spennende for meg var et jeg som gutt bodde her ute, da begge mine sett med besteforeldre er fra Sponvika. En del av området her husker jeg godt, men stien mellom kilene som vi nå gikk har jeg nok aldri gått.
Pensjonisten 