Foto, reiser og diverse
Koppen er fra Tyrkia og kjøpt ved et av våre mange besøk i landet. Det blir mer hyggelig å drikke kaffe fra slike små kopper enn å bælme i oss litervis som vi gjør her hjemme. Mer smak i slikt krutt som dette.
Denne gangen er imidlertid kaffen fra Libanon og ikke Tyrkia. Vi fikk en pose med slik kaffe til jul og den måtte prøves og den ble meget godkjent. Kaffen har også et lite snev av kardemomme og det var aldeles ikke dumt.
Tidligere i våres da vi var en tur i Denizli fikk kona en liten «time» på skolebenken. Birsen underviser i tyrkisk på barneskolen og vi var ute på hennes skole for å se hvor hun arbeider. Vi ble hilst velkommen av rektor og fikk en fin omvisning på skolen. Her var det unger i skoleuniform, videokanoner i taket på romma og god orden. Kontrasten til mange norske skoler jeg besøker i jobbsammenheng var enorm. Ofte får jeg høre at Tyrkia er jo litt annerledes, Videokanoner i taket på klasseromma fikk jeg en artig bemerkning fra en her hjemme, men Tyrkia er da ikke så moderne? :-))
Land med kontraster
Tyrkia er nok kontrastenes land med et mystikkens skjær(1001-natt inntrykket) over seg og kommer man ut på landsbygda rusler jo fortsatt sauer og geiter løst i gatene, men gjør det ikke det i Norge også? Forskjellen her nede er at vi ser gjetere som passer dyra. I Norge slippes de ut og blir noen kjørt i hjel vanker det erstatning til bonden og fy i trynet på den som drepte en sau i 80-sona på riksveien. Alt er ikke like byråkratisert i Tyrkia og man har en mer avslappet innstilling til mange ting, noe som passer meg utmerket.
Her hjemme får tyvene nærmest herje fritt og politiet har ikke folk å sende ut (Røros 25 juli 2010 i VG om hotelleieren som tok tyven på fersk gjerning), i Tyrkia er det politi overalt og de er synlige. De kan sikkert være tøffe og ha litt mindre silkehansker på seg enn det våre hjemlige har, men den store tilstedeværelsen demper nok en del på lysten til å gjøre hyss hele tiden.
Parkeringsvaktene har en noe artig arbeidsmetode. De går opp og ned langs gata og blåser i fløyta si. På den måten får de som har parkert feil og da mener jeg virkelig feil tid på seg til å flytte bilen før en bot skrives ut. Om det er slik over hele Tyrkia aner jeg ingenting om, men i Kusadasi ser og hører jeg det hele tiden.
Tyrkia er et moderne land og fremstår på mange måter som et mer moderne land enn Norge. Flere av kjøpesentera og andre butikker vi har besøkt har en kvalitet som ligger foran det meste av det jeg har opplevd her hjemme. Rent og pent og vektere ved inngangene. Selvsagt finnes det mye i den andre enden av skalaen og vil man lete etter dritt så finner man det. Igjen, Norge er intet unntak i så måte.
Service
Service er noe de kan og mange mener nok at servicen er for «høy». De er ivrige etter å selge og har vært kjent for å være i overkant ivrige når de nærmest sleper deg inn i butikken med «Special price for you my friend»:-) I fjor sommer (2009) innførte tyrkiske myndigheter en regel som skal hindre dette og vi merket enorm forskjell da dette ble innført. Servicen ellers burde mange norske butikkansatte lære av. Er man først på jakt etter noe og spør er det ingen måte på hjelsomheten og de henviser deg gjerne til en naboforretning om de ikke har selv. På de store turistfellene er nok dette litt forskjellig og de gjør alt de kan for å melke turistene i de sommermånede trafikken pågår. Kommer man vekk bodene i gågata og oppsøker butikker i sidegater eller på de store lokale kjøpesentra får man en service som jeg sjelden har møtt her hjemme.
Dreining mot EU
Tyrkia er på ingen måte perfekt og det gjenstår mye for det landet, som for så mange andre land å rydde opp i, sett med europeiske øyne. De vil gjerne innlemmes tettere mot Europa og de har en utfordring med å få det til, men de er på vei.
Nå er det straks tid for Tyrkia igjen og språkkurset spilles jevnlig her hjemme. Det skal bli godt å komme ned i varmen, selvom det for tiden ligger jevnt over 40 i Kusadasi, men det gjør ingenting.
Noe jeg ser veldig frem til er den lille hyggelige kafeen på hjørnet hvor jeg får meg en kopp te og et glass vann. Bare det å sitte der og nyte er ferie på sitt beste.
Så, joda videokanoner i taket på et tyrkisk klasserom er ikke uvanlig selv på en skole som ligger i Karahisar, langt ute på landet fra nærmeste storby, i dette tilfellet Denizli.
Rektor på skolen kom for å ønske oss velkommen til Birsens arbeidsplass.
På Slurpen var det et yrende liv i dag og jeg ruslet ned for å se på markedet. Da jeg dro hjem på fredag så jeg at det var tyrkisk mat- og håndverksmesse der, men hadde ikke trodd at det varte helt til i dag, noe det gjorde.
Det ble akkurat som å gå rundt nede i Tyrkia. Overalt summet det i tyrkisk og jeg følte meg nesten «hjemme» i denne kakafonien av lyd.
Her satt damene og kjevlet ut deig til ekmek, gözleme, börek og alt det andre tyrkerne er vant til. Ekmek er forresten brød på tyrkisk, Gözleme er som en stor pannekake som de fyller med salat, feta og kanskje litt kjøtt. De finnes i mange varianter og er kjempegode. Börek har etterhvert blitt vanlig også i Norge. Luktene var nesten som i Tyrkia. Her ble det grillet og servert tyrkisk mat. Spennende, bare synd at jeg ikke visste om dette tidligere slik at jeg kunne ha satt av skikkelig tid til det.
İyi günler – God dag eller helt korrekt – gode dager! Tyrkisk er ikke noe lett språk å lære har jeg funnet ut. Grammatikken er for så vidt grei med klare regler for det meste, men det er så mye som er forskjellig fra vårt språk og setninger bygges opp på annen måte. Uvant er det også at navn bøyes osv. Jeg har ikke planer om å «lære» meg tyrkisk, men det hadde vært moro å få med seg så mye at man kunne si enkle fraser og gloser og ikke minst hilse mennesker på en høflig måte slik at man ikke tramper i klaveret. Det nærmer seg straks neste tur igjen og det blir moro å få ny input av noen som kan det ordentlig.
Søndag ble også en rolig dag selv om vi holdt på å pusse opp i leiligheten. Jeg rakk og male en del og kona kasta klær! Nei, hun strippet ikke, men kastet mine klær!
Nå har jeg plass i skapene igjen. Utrolig hvor mye man samler på seg og som bare blir hengende der.
På ettermiddagen gikk vi på Avanaos for å spise tyrkisk mat. Avanos ligger på Grünerløkka(Helgesens gate) og kan absolutt anbefales.
Pensjonisten 