Tidligere i våres da vi var en tur i Denizli fikk kona en liten «time» på skolebenken. Birsen underviser i tyrkisk på barneskolen og vi var ute på hennes skole for å se hvor hun arbeider. Vi ble hilst velkommen av rektor og fikk en fin omvisning på skolen. Her var det unger i skoleuniform, videokanoner i taket på romma og god orden. Kontrasten til mange norske skoler jeg besøker i jobbsammenheng var enorm. Ofte får jeg høre at Tyrkia er jo litt annerledes, Videokanoner i taket på klasseromma fikk jeg en artig bemerkning fra en her hjemme, men Tyrkia er da ikke så moderne? :-))
Land med kontraster
Tyrkia er nok kontrastenes land med et mystikkens skjær(1001-natt inntrykket) over seg og kommer man ut på landsbygda rusler jo fortsatt sauer og geiter løst i gatene, men gjør det ikke det i Norge også? Forskjellen her nede er at vi ser gjetere som passer dyra. I Norge slippes de ut og blir noen kjørt i hjel vanker det erstatning til bonden og fy i trynet på den som drepte en sau i 80-sona på riksveien. Alt er ikke like byråkratisert i Tyrkia og man har en mer avslappet innstilling til mange ting, noe som passer meg utmerket.
Her hjemme får tyvene nærmest herje fritt og politiet har ikke folk å sende ut (Røros 25 juli 2010 i VG om hotelleieren som tok tyven på fersk gjerning), i Tyrkia er det politi overalt og de er synlige. De kan sikkert være tøffe og ha litt mindre silkehansker på seg enn det våre hjemlige har, men den store tilstedeværelsen demper nok en del på lysten til å gjøre hyss hele tiden.
Parkeringsvaktene har en noe artig arbeidsmetode. De går opp og ned langs gata og blåser i fløyta si. På den måten får de som har parkert feil og da mener jeg virkelig feil tid på seg til å flytte bilen før en bot skrives ut. Om det er slik over hele Tyrkia aner jeg ingenting om, men i Kusadasi ser og hører jeg det hele tiden.
Tyrkia er et moderne land og fremstår på mange måter som et mer moderne land enn Norge. Flere av kjøpesentera og andre butikker vi har besøkt har en kvalitet som ligger foran det meste av det jeg har opplevd her hjemme. Rent og pent og vektere ved inngangene. Selvsagt finnes det mye i den andre enden av skalaen og vil man lete etter dritt så finner man det. Igjen, Norge er intet unntak i så måte.
Service
Service er noe de kan og mange mener nok at servicen er for «høy». De er ivrige etter å selge og har vært kjent for å være i overkant ivrige når de nærmest sleper deg inn i butikken med «Special price for you my friend»:-) I fjor sommer (2009) innførte tyrkiske myndigheter en regel som skal hindre dette og vi merket enorm forskjell da dette ble innført. Servicen ellers burde mange norske butikkansatte lære av. Er man først på jakt etter noe og spør er det ingen måte på hjelsomheten og de henviser deg gjerne til en naboforretning om de ikke har selv. På de store turistfellene er nok dette litt forskjellig og de gjør alt de kan for å melke turistene i de sommermånede trafikken pågår. Kommer man vekk bodene i gågata og oppsøker butikker i sidegater eller på de store lokale kjøpesentra får man en service som jeg sjelden har møtt her hjemme.
Dreining mot EU
Tyrkia er på ingen måte perfekt og det gjenstår mye for det landet, som for så mange andre land å rydde opp i, sett med europeiske øyne. De vil gjerne innlemmes tettere mot Europa og de har en utfordring med å få det til, men de er på vei.
Nå er det straks tid for Tyrkia igjen og språkkurset spilles jevnlig her hjemme. Det skal bli godt å komme ned i varmen, selvom det for tiden ligger jevnt over 40 i Kusadasi, men det gjør ingenting.
Noe jeg ser veldig frem til er den lille hyggelige kafeen på hjørnet hvor jeg får meg en kopp te og et glass vann. Bare det å sitte der og nyte er ferie på sitt beste.
Så, joda videokanoner i taket på et tyrkisk klasserom er ikke uvanlig selv på en skole som ligger i Karahisar, langt ute på landet fra nærmeste storby, i dette tilfellet Denizli.
Rektor på skolen kom for å ønske oss velkommen til Birsens arbeidsplass.
Pensjonisten 