Foto, reiser og diverse
Jeg har anskaffet Silver Efex Pro2 til Photoshop og Lightroom. Programmet er laget for å produsere topp sort/hvitt bilder. Programmet er forholdsvis enkelt å bruke, men har en mengde avanserte innstillinger som kan benyttes etterhvert som man lærer det å kjenne.
Bildet er fra Antalya og ble tatt i januar 2011. Kona og jeg returmerte til Antaly ai juni og da var det ryddet opp her.
Antalya, helt ned mot Middelhavet ligger du, men generer deg ikke for en ekstra støyt med nedbør.
Det spruter i stereo her, fra hver side av hotellet hører jeg plaskinga fra tusenvis av dråper som plasker ned.
Heldigvis har jeg ferie og derfor spiller været ingen rolle. Jeg skal kose meg stort.
Slik begynte første kvelden av ferien, men da vi stod opp neste morgen var himmelen blå og sola skinte som den skulle. Ingen hadde slått den over på vintermodus nei. Meteorologene meldte torden, nedbør og kaldt, heldigvis tok de som vanlig grundig feil. Her var det sol, vindstille og ikke antydning til en eneste liten nyttårsrakett som kunne buldre litt i bakgrunnen.
Det hoper seg opp på stuebordet nå. Litt klær og utstyr for ferien i Tyrkia som begynner i morgen. Hva skal man ta med og hva skal bli igjen hjemme? Kofferten blir også igjen hjemme, bare ryggsekker denne gangen. Ferien denne gangen blir ingen typisk badeferie under varmere himmelstrøk, men en liten walkabout i Tyrkia. Været er ikke det beste der for tiden, men vi har med litt varme klær og godt fottøy så det skal nok gå bra. Regntøy er også med i oppakkningen. Temperaturen er ca. 15 der for tiden og det er en god del varmere enn her i Norge. Morgendagens værmelding for Antalya er ikke helt god, men det får stå til. 3 regndråper viser den tyrkiske værmeldingen, godt vi har store ponchoer med oss:-)
De to første nettene skal vi bo på Dogan hotell i Antalya. Det ligger helt nede ved havna, ganske midt i sentrum. Hotellet skal visst ha en bra standard hørte jeg for det var ikke helt billig. Egentlig hadde vi tenkt å bo på små pensjonater mens vi «rusler» rundt i landet.
Mitt «store» problem er hva jeg skal dra på av fotoutstyr. Det blir et Canon 7D-hus med et par linser, men hvilke. Alltid tenker jeg at den og den linsa er topp og drasser med meg bare for å finne ut at jeg nesten ikke brukte den allikevel. Det blir en kraftig vidvinkel og en liten tele tror jeg. Det lille GoPro HD-kameraet skal med, det tar ikke plass og veier heller ikke noe. Det er nå man også skulle ha hatt et lite gorillastativ, noe jeg ikke har.
Ladere er lagt frem så da skulle ikke kameraet gå tom for strøm på turen. Det andre problemet er hva jeg skal ta med av data. Jeg har tatt frem en eldre MBP som jeg har som reserve og det blir nok den som slår følge. iPad hadde vært fantastisk, men laster jeg bilder opp til den i raw-format kommer de ikke ut i det formatet etterpå. Jeg kjøpte til og med et program i går som skulle fikse det, men rawformatet taklet den ikke. iPaden viser bildene helt suverent på skjermen, men jeg har behov for å overføre de til bildebasen min når jeg kommer hjem igjen. Derfor blir det nok en MBP og en kortleser som får slå følge til Tyrkia denne gangen.
Den første ferieuka går mot sin slutt og jeg tok en liten tur inn til Oslo i dag for å se at alt var bra på leiligheten. Posten må tas inn og enkelte blomster setter jo gjerne pris på litt vann.
Siden jeg nylig anskaffet meg et lite GoPro Hero kamera har det vært moro å bruke det til film og timelapsbilder. På Vimeo har jeg lagt ut noen få klipp og flere kommer. Resultatet fra kameraet er meget bra og siden det har en kraftig vidvinkel er det også stor dybdeskarphet.
Vel fremme i Oslo fikk jeg gjort noen ærend og samtidig pakket med noe tøy til Tyrkiaturen neste uke. Det er mye varmere der nede enn her, selvom det ikke er badesesong der nå, så er det allikevel en brukbar norsk sommertemperatur for oss. Det blir først et par dager i Antalya og deretter går turen opp til Denizli.
Dette er nest siste dagen i dette året og enda ett år er i ferd med å gå over i historien. Krig, ulykker, terrorhandlinger og meningsløse drap preger nyhetsbildet og det er ikke mye oppløftende lesning i dagens aviser.
For meg har det vært et greit år, masse arbeid og testing av ny programvare på jobben. Det har gått en kule varmt noen ganger, men man kommer alltid i mål på en eller annen måte. I år gikk det i ett helt frem til 22 des. som var dagen for det siste kurset helt opp i Sunndalsøra. Litt av en kjøretur frem og tilbake dit:-)
Nyåret begynner bra – med en ferieuke. Det føles helt greit å begynne året på den måten og hardkjøret er i gang med det samme jeg er tilbake andre uka i 2011. Reiser og testing står atter på programmet og det blir ikke tid til å være lat her nei.
Her fikk jeg en skål med varm grønnsakssuppe av kona. Hun vet jeg elsker det, men skjønte ikke helt hvorfor hun plutselig hadde laget det til meg. Jeg satt ved dataen i stua og spiste og under fortæringa av suppa dukket det opp en post i Gmail med tittelen Warm soup. Jeg åpnet den og der spurte Cagdas om suppa smakte godt:-)?? Kona hadde fortalt ham at jeg ikke var helt i form og hadde litt snue. For meg var snuen litt ubehageglig med økt temperatur som best kan defineres som feber hvis man er litt pirkete på slike små økninger som medfører frostrier og varmeperioder om hverandre.
Cagdas hadde nemlig fortalt at da måtte hun stelle med mannen og lage en god suppe på ferske grønnsaker. Som «beordret» så gjort. Suppa smakte fantastisk den:-)
I Tyrkia er det masse supper på menyen og de kan lage gode slike. Ofte når vi er der nede spiser vi en eller annen suppe. Det er ikke bare lam og fisk de kan lage vidunderlige måltider av.
Straks er det Tyrkia igjen, teller bare dager nå.
Ordet igjen brukes som regel hvis det er noe man gjør regelmessig og ferie har man som normalt et par ganger i året her hjemme. Vi reiser regelmessig til Tyrkia etter å ha «oppdaget» dette landet for noen år siden. Vanligvis reiser vi for å komme oss fortest mulig til Kusadası, men denne gangen skal vi fly med Norwegian til Antalya og deretter luffe opp til Kusadasi med buss og Dolmus. Ryggsekker blir tingen denne gangen, Koffertene kan få ligge hjemme og vente til sommerferien. Norwegian flyr jevnlig til Tyrkia og med priser på noen hundrelapper for en tur er det billig å komme dit.
Nyttårsferie
«Denne gangen» betyr nyttår. Første uka i januar skal tilbringes i landet vi har lært å sette pris på og som vi vil lære å kjenne mye bedre enn det vi gjør i dag. En uke er ikke mye for å oppleve noe, men siden dette på ingen måte er badeferie går all tid med til å oppleve steder og plasser vi vil se. Vennene våre skal vi besøke i helga før vi skal hjem igjen. De er på jobb i uka også så det er helt utmerket at vi benytter de første dagene til en egen sightseeing langs vei E87 opp gjennom Tyrkia.
I Kusadası kommer vi til å besøke pensjonatet som familien Saybay driver hele året. Hotell Ali Babam, som de også eier er åpen kun fra mai til oktober og der er vi om sommeren.
Vi kommer heller ikke til å bestille noe hotell på forhånd denne gangen bortsett fra Akkan Hotel i Denizli hvor vi skal tilbringe helgen.
Tiden frem til årsskiftet går fort og siden vi har venner der nede er det lett å finne frem til steder det kan være aktuelt å besøke. Språket er ikke noe problem selvom vi ikke snakker tyrkisk. Vi har lært oss masse enkeltstående ord og dem kommer man utrolig langt med. Når alt står fast ringer jeg kameraten min på mobilen og gir den til en tyrker jeg treffer på gata. De prater sammen og på den enkle måten er det utrolig lett å få hjelp og tyrkere er hjelpsomme i utgangspunktet også.
Kurban Bayramı
Jeg ville gjerne ha vært i Tyrkia denne uka hvor det er årets største muslimske høytid, Kurban Bayramı(offerfestivalen) som feires. Det er i slike situasjoner man ser mer av det virkelige landet og folket. Turist om sommeren kan være ok, men det gir ofte et ganske skjevt bilde av hvordan det egentlig er. Vi var nede i påska i år og opplevde da for første gang Tyrkia utenom den vanlige turistifiserte sesongen. Gatene hadde et annet folkeliv, sesongbutikker var stengt, restauranter var pakket sammen osv.
Vi koste oss og fikk bra kontakt med folk. Nå har vi heldigvis lett for å komme i kontakt med folk og er heller ikke redde for å ta kontakt med ukjente. På den måten blir vi bedt med på mye og får oppleve noe man ikke får som vanlig turist.
Dagene går fort og planlegginga av hva vi vil se har allerede begynt. Google Earth og folk med lokalkunnskaoer gjør det greit å legge opp en rute. Vi er ikke avhengig av klokkeslett og faste rutiner og når vi er alene kan vi improvisere alt vi orker når vi er på tur. Ta det som kommer og det er mye nytt å se som man helt sikkert hadde gått glipp av om man planla alt til minste detalj.
Jeg skulle så gjerne ha vært og hørt på John Anthony West da han holdt foredrag i Oslo mandag 8 nov.2010, men jeg fant ikke mer info om det enn at det skulle være på Fabrikken, men på deres sider var det ingen info om dette.
VG hadde en bra artikkel om hans arbeid blant annet i Tyrkia og stedet Göbeklitepe hvor det er funnet levninger som tyder på at det ble bygget her for mer enn 12000 år siden, altså lenge før man har trodd at den kjente sivilisasjonen har startet.
John Anthony West har spesialisert seg på Egypt og har blant annet hevded at Sfinxen er mye eldre enn man tidligere har trodd. Han har ikke alltid vært like godtatt, men flere og flere arkeologer slutter seg til hans forskningsresultater. Jeg har absolutt ingen kompetanse til å vite hva som er rett her, men synes det er spennende med ny informasjon og at kanskje ikke alt er like fastsatt som vi har lært i skolen.
På bloggen hans ligger det også podcaster med forskjellige foredrag han har holdt.
Bildet er fra august da kona og jeg ruslet en tur nede i de trange gatene i den eldre delen av Kusadasi. Jeg husker enda varmen og den kilende følelsen av svette som rant neodver ryggen og jeg lengter tilbake.
Nå ser det ut som om det kan bli en tur til nyttår og hvis konas skiftplan ikke kolliderer med ønsket om en liten nedover, så blir det feiring at nyttår i Alanya. Våre tyrkiske venner har familie der og vil gjerne at vi feirer nyttår sammen med dem der nede.
Ronny står nede i det store amfiet og beundrer byggverket. Det er stort og det var ca. 25000 mennesker som fikk plass her.
De holder på med kontinuerlig oppbygging og restaurering og selv i den intense heten som var denne dagen stod det folk og lempet sten opp i kurven som kranen siden løftet opp til den delen de restaurerte nå.
Toalettene var litt anderledes enn de private enseterene vi har i dag. Det var nok mer naturlig med dobesøk den gangen enn i dag. Her var det mange seter i rekke og rad. Ronny prøvesitter, men manglet en avis for å få den rette følelsen:-)
Hovedgaten ledet opp mot porten hvor jeg står og gjennom den fikk kun borgere av byen komme inn. Gaten ble brukt til handel, men inn i indre by bak meg var det ikke alle som slapp inn.
I den indre byen hadde de sitt eget amfi, men jeg vet ikke hvor mange som fikk plass her.
De hadde et eget forhold til søyler og stolper i gamle dager og man ser rester av dem overalt. Dyktige håndverkere var det nok ikke mangel på den gangen.
Stenhuggere hadde de også, men de bør vel heller kalles billedhuggere. Ikke noe å si på kvaliteten på dette arbeidet.
Hver gang jeg besøker Efesus ender jeg alltid opp med å ta bilder av biblioteket. Det er mektig.
Denne gangen tok jeg også et 360-graders panorama av innsiden og det kan du se her.
Når jeg rusler rundt her inne får jeg alltid noen bilder i hodet at masse togakledde mennesker som rusler omkring. Lyder, lukter og alt slikt er det faktisk lett å forestille seg. Hadde vært moro om en kunne ha sett hvordan det virkelig var der den gangen, men tidsmaskinen er jo enda ikke oppfunnet.
Reisa begynte ganske tidlig og vi dro fra Oslo 03:00. Bilen ble parkert på Gardermoen Parkering som er det billigste alternativet der oppe. 590,- for to uker med fri transport frem og tilbake er bra.
Innsjekkingen startet 04:30 og her har vi slått oss til for å vente på ombordstiging.
I Izmir ventet bussene fra Star Tour på oss og vi hadde også bestilt reise med dem til Kusadasi. Vår svenske guide ombord var meget hyggelig og ga en lang og meget god innføring om Tyrkia.
Vi hoppet av bussen nede i sentrum og tok en taxi opp til «vårt» hotell. Der ble vi ønsket hjertelig velkommen og rommet stod klart, det samme vi alltid har. Varmen her nede fremstod som noe høyere enn hjemme og det tok oss ikke lang tid å finne frem badetøyet. Kona koser seg i vannet her og det ble en del timer ved bassenget utover ettermiddagen.
Pensjonisten 