Antalya til Denizli

I dag stod vi opp i Antalya og går til sengs i Denizli. Været er ikke av det beste, ihvertfall man ikke ønsker seg mest når man drar på ferie, men vi storkoser oss.

Dagen startet med tordenvær, lyn og stormvask av Antalya. Enkelte av tordenskralla var så sterke at selv bil- og husalarmer i området satt i gang.

Trykkvask av byen og deretter blitzfoto

Til tider var det et ganske stort lurveleven før alarmene ble slått av. Vi kom oss vel til Otogar – den store bussplassen i utkanten av Antalya – og kunne nyte noen rolige timer i behagelige seter på vei til Denizli.

På vei til DenizliDet er moderne flotte busser som trafikkerer Tyrkia på kryss og tvers, Vi reiste også denne gangen med Pamukkale Turizm.

Vi kom vel frem til Denizli og ble hentet av vennene våre på bussholdeplassen.

Pamukkale

«Slottet av bomull» kan dette oversettes med og det ser ut som et fjell med bomull når du ser det i det fjerne. Bildet her er tatt nedenfra hvor det også er en del å se på. Det ligger et lite tettsted ved foten av Pamukkale og her ropes det ut tilbud til alle som kommer forbi. Det er et merkelig inntrykk man får når man står her nede og ser opp på en fjellside med bomull.

Lille Tuana måtte også teste vannet og det falt i smak. Det er en liten utløper helt nede i byen og her bygger «bomullen» seg opp akkurat som oppe i fjellsiden.

Daniel, Rebekka og Birsen kjøler av bena i den stekende varmen. Det var godt over 40 grader denne dagen og ikke et vindpust. Slikt kjenner man på kroppen.

Etter å ha tittet nede kjørte vi bilen opp til inngangen på oversiden og bega oss innover mot utsikten. Når man kommer frem på kanten ser man blant annet dette.

I en sen kveldsol er det ganske flott her. Det hvite er litt mindre kritthvit og ikke så slitsomt for øynene heller. Solbriller er nødvendig her oppe.

Til slutt kom kvelden og det var på tide å komme seg ned i Denizli igjen. Dette var det siste inntrykket fra stedet i år.
Neste år blir det ny tur igjen.

 

Lunsj i Denizli

Vel fremme i Denizli møtte vi vennene våre ved Hotell Akkan. Denizli har ca. 400.000 innbyggere og er på størrelse med Oslo. Nå har jeg vært der noen ganger og vet sånn omtrent hvor jeg skal kjøre, men lett er det ikke. Hotellet vi har pleid å bo på samt stedet hvor våre venner bor går det greit å finne frem til. Etter å ha utvekslet hilsninger, klemmer og alt det vanlige bar det avgårde til lunsj. Det ble et flott måltid. Stedet som Cagdas hadde valgt for oss var nyoppusset og fremstod som meget bra. Maten var utsøkt.


En flott dag i Denizli

Dagen startet med frokost i Camlik Park. Cam er det samme som kongle på norsk. Tyrkisk frokost med te er bare helt topp og i landlige omgivelser med springvann rett bak ryggen ble det en herlig frokost.

Etter frokost dro vi en tur inn til sentrum for å handle på markedet eller basaren som det også kalles. Søndagen har sin egen markdesplass og der var det fullt av folk. Vi startet med en nylaget iskald slush av kirsebær. Her var det ingen moderne maskiner og essenser. En stor isblokk var pakket godt inn og her ble det hakket is som ble knust til snø før den ble blandet med tyrkiske kirsebær. Smaken var helt topp.

Norske helsemyndigheter hadde gått bananas her. Denne vannkrukka stod ved serveringen i skyggen og koppen var til allmen bruk. De lurte på om dette var bvanlig i Norge og da måtte vi forklare myndigheters suyn på slikt. De smilte og fortalte samtidig at i Tyrkia er det forbudt å gi salt og sukker til unger under 10 mnd. Det er skadelig for barna og de skal bare ha ren mat. Hjemme er vel all ferdigmat blandet med salt, sukker og E-stoffer så det rekker tror jeg?

Picninc i en sauna.
Etter å ha handlet på markedet dro vil tilbake til Camlik Park, til picnicområdet. Stedet krydde av folk og tyrkere er flinke til å gå og benytte parkene sine. Inne i Denizi er vi en del mil fra havet og denne dagen var det vinstille også. Når tempen ligger godt oppe på 40-tallet merker man jo at det pipler litt her og der. Dette måtte nesten være som å ha picninc i en badstue. Timene fløy fort og vi nøt hele tiden.

Ferske hasselnøtter har jeg faktisk ikke spist før og det var deilig. Slik ser de ut når de høstes fra trærne.

Tuana elsker Karpus – vannmelon og smattet iherdig på godsakene.

Familie til våre venner kom innom da det var på tur fra Alanya til Izmir. De ville hilse på og kom til parken der vi satt. De hadde med seg appelsiner de hadde plukket fra egne trær samme morgenen. Gjett om de smakte:-) På bildet laget de sandwicher til oss. Hjemmebakt brød med ferske grønnsaker på. Sunt var det, men for en smak. Synd vi ikke har slikt til vanlig i Norge. Bare tomatene er en smaksbombe i seg selv her nede.
Klokka gikk fort og siden bussen skulle gå 17:30 var det bare å pakke sammen for å rekke den.

 

Klasserommet

Tidligere i våres da vi var en tur i Denizli fikk kona en liten «time» på skolebenken. Birsen underviser i tyrkisk på barneskolen og vi var ute på hennes skole for å se hvor hun arbeider. Vi ble hilst velkommen av rektor og fikk en fin omvisning på skolen. Her var det unger i skoleuniform, videokanoner i taket på romma og god orden. Kontrasten til mange norske skoler jeg besøker i jobbsammenheng var enorm. Ofte får jeg høre at Tyrkia er jo litt annerledes, Videokanoner i taket på klasseromma fikk jeg en artig bemerkning fra en her hjemme, men Tyrkia er da ikke så moderne? :-))

Land med kontraster
Tyrkia er nok kontrastenes land med et mystikkens skjær(1001-natt inntrykket) over seg og kommer man ut på landsbygda rusler jo fortsatt sauer og geiter løst i gatene, men gjør det ikke det i Norge også? Forskjellen her nede er at vi ser gjetere som passer dyra. I Norge slippes de ut og blir noen kjørt i hjel vanker det erstatning til bonden og fy i trynet på den som drepte en sau i 80-sona på riksveien. Alt er ikke like byråkratisert i Tyrkia og man har en mer avslappet innstilling til mange ting, noe som passer meg utmerket.
Her hjemme får tyvene nærmest herje fritt og politiet har ikke folk å sende ut (Røros 25 juli 2010 i VG om hotelleieren som tok tyven på fersk gjerning), i Tyrkia er det politi overalt og de er synlige. De kan sikkert være tøffe og ha litt mindre silkehansker på seg enn det våre hjemlige har, men den store tilstedeværelsen demper nok en del på lysten til å gjøre hyss hele tiden.
Parkeringsvaktene har en noe artig arbeidsmetode. De går opp og ned langs gata og blåser i fløyta si. På den måten får de som har parkert feil og da mener jeg virkelig feil tid på seg til å flytte bilen før en bot skrives ut. Om det er slik over hele Tyrkia aner jeg ingenting om, men i Kusadasi ser og hører jeg det hele tiden.
Tyrkia er et moderne land og fremstår på mange måter som et mer moderne land enn Norge. Flere av kjøpesentera og andre butikker vi har besøkt har en kvalitet som ligger foran det meste av det jeg har opplevd her hjemme. Rent og pent og vektere ved inngangene. Selvsagt finnes det mye i den andre enden av skalaen og vil man lete etter dritt så finner man det. Igjen, Norge er intet unntak i så måte.

Service
Service er noe de kan og mange mener nok at servicen er for «høy». De er ivrige etter å selge og har vært kjent for å være i overkant ivrige når de nærmest sleper deg inn i butikken med «Special price for you my friend»:-) I fjor sommer (2009) innførte tyrkiske myndigheter en regel som skal hindre dette og vi merket enorm forskjell da dette ble innført. Servicen ellers burde mange norske butikkansatte lære av. Er man først på jakt etter noe og spør er det ingen måte på hjelsomheten og de henviser deg gjerne til en naboforretning om de ikke har selv. På de store turistfellene er nok dette litt forskjellig og de gjør alt de kan for å melke turistene i de sommermånede trafikken pågår. Kommer man vekk bodene i gågata og oppsøker butikker i sidegater eller på de store lokale kjøpesentra får man en service som jeg sjelden har møtt her hjemme.

Dreining mot EU
Tyrkia er på ingen måte perfekt og det gjenstår mye for det landet, som for så mange andre land å rydde opp i, sett med europeiske øyne. De vil gjerne innlemmes tettere mot Europa og de har en utfordring med å få det til, men de er på vei.

Nå er det straks tid for Tyrkia igjen og språkkurset spilles jevnlig her hjemme. Det skal bli godt å komme ned i varmen, selvom det for tiden ligger jevnt over 40 i Kusadasi, men det gjør ingenting.
Noe jeg ser veldig frem til er den lille hyggelige kafeen på hjørnet hvor jeg får meg en kopp te og et glass vann. Bare det å sitte der og nyte er ferie på sitt beste.
Så, joda videokanoner i taket på et tyrkisk klasserom er ikke uvanlig selv på en skole som ligger i Karahisar, langt ute på landet fra nærmeste storby, i dette tilfellet Denizli.

Rektor på skolen kom for å ønske oss velkommen til Birsens arbeidsplass.

 

Dag 2 Tyrkia

Frokost på hotellet ble det ikke noe av, men derimot en stor frokost hjemme hos vennene våre i Denizli. Det er bare 2 km mellom hotellet og deres leilighet. Bordet bugnet av mat og slik frokost har de normalt lørdag og søndag når de har tid til å stelle i stand frokost. Resten av uka blir det noe enklere sa de:-)

Her er vi ute og går tur langs strandpromenaden i Izmir. Noen av bildene er egentlig fra forrige dagen, men det gjør ingenting.

Fra strandpromenaden i Izmir.

Butikkene er litt annerledes her enn hjemme og det er mye spennende å velge i.

Vi var hjemme hos foreldra til Cagdas for å spise middag og hadde en trivelig stund der på kvelden.

I Denizli er det en stor park som ligger rett ved universitet og vi brukte noen timer i den parken.

Lille Tuana (4 1/2mnd) var med ut på kvelden da vi spiste Pidet på en lokal restaurant i nabolaget.


%d bloggere like this: