eller er den det? Ferie er å gjøre noe annet, oppleve nye plasser osv.
Kontoret kalte i dag og jeg adlød etter tre uker ute av drift. Det er en tid for alt og konstant ferie er ikke noe å strebe etter. Arbeid er noe som må gjøres og det er faktisk deilig å kunne ha noe å gjøre. Når jeg samtidig har en jobb jeg elsker så er det ekstra gøy. Jeg har en venn i Mumbai og hans ordtak Work is worship er ikke så dumt.
Mange har en fryktelig kjedelig jobb og det er ikke noen grunn til å legge skjul på, men blir ikke en jobb hva man selv også gjør den til? Yrkesstolthet ser ut til å vike på alle fronter. Alle streber etter noe mer og man oppnår ofte ikke det i det hele tatt og frustrasjonen øker.
For meg er jobben en del av livet og jeg kan stort sett glede meg til hver dag jeg kan stå opp og gå til jobb. Jobben min bringer meg rundt mange plasser på denne kloden, men prisen er 240 reisedøgn i året. Kona og familien ser jeg kun i helgene. Reisinga har blitt en livsstil og det er ikke lett å endre dette på kort tid. Hva som skal skje når pensjonsalderen slår inn vet jeg ikke helt, men noe finner man vel på.
Så selv om hovedferien er over kan jeg kose meg med det jeg skal gjøre og jeg ser alltid frem til neste helg hvor jeg får en miniferie når jeg kommer hjem til kona.
Kategori: Dagbok
Dykking
Jeg hadde bestemt meg for å dykke, men ville vente til barnebarnet kom ned. Han tok juniorsertifikat for 2 år siden da han var 10, men det kan han ikke bruke i Norge da det ikke er lov å dykke med flasker der når man er så ung. Nå dro vi til dykkersenteret og strappet oss inn i drakter, vester og flasker. Det er deilig når man kommer under vannet og kan leke fugl.
Blekksprut ble også fanget og da jeg filmet slapp den ut en stor dose med blekk. Jeg har ikke bilde av det, men på filmen kan man se at den er liten lysten på å bli fanget og derfor forsvarer seg med en god dose blekk.
Denne dagen hadde jeg gjort en stor brøler og glemt vaselin. Siden jeg har bart siver det inn vann før jeg kommer så dypt at masken virkelig presser seg mot huden. Derfor måtte jeg stadig tømme den under vann. Man ser jo litt bedre når øya ikke bader i saltvann i maska. Vaselin i barten gjør susen, iallefall under vann:-)
Greit å holde et øye med luftforbruket, men på den dybden vi holdt oss denne dagen var det ikke noe høyt forbruk. Vannet var litt grumsete
Da vi knuste et par kråkeboller ble det livat med fisk rundt oss.
Her har Daniel funnet et fint skjell nede på bunnen. Han er som en fisk i vannet og nå når han har blitt gammel nok får vi begynne å dykke i Norge med ham også.
Sirince
Den pene byen!
8 km utenfor Selcuk oppe i fjellet finner du en liten fin plass som heter Sirince. På tyrkisk betyr det «Den pene byen». Byen er opprinnelig gresk og er i dag kjent for vinproduksjon.
På «torget» står denne plakaten med telefonnummer til alt viktig i byen. Den er ny av året for i fjor var den ikke der.
Her oppe benyttes enhver liten gatestump til å sette ut boder for turistene som oversvømmer byen om sommeren.
Her filmer jeg fra stedet mens barnebarnet bruker det andre kameraet for å ta bilder han også.
Oppe ved den øverste parkeringsplassen ligger denne restauranten. Vi var sultne etter besøket i Efesus, Syvsovergrotten og Jomfru Marias hus og ville ha noe å spise. Stedet så trivelig ut og vi benket oss. Dette ble en nedtur. For første gang i det Tyrkia vi kjenner holdt ikke maten mål. Kona er veldig glad i Lahmacun og bestilte det. Nedtur, bløt og deigaktig, uten smak i kjøttet, virket ikke ferdigstekt. Jeg bestilte kylling og for første gang fikk jeg seig og tørr høne her nede. Normalt er den saftig og mør, men ikke denne. Her hadde nok den gamle hønemora måtte bøte med livet for å gjøre tjeneste i gryta.
Nå vet vi det til neste gang og prøver da et annet spisested der oppe.
Pen by – pene sko
Jeg slapp ikke forbi skospusseren med mine sko. Jeg trodde alt håp var ute for dem og hadde tenkt å kaste dem når turen var over, men vil revurdere det nå etter at han gjorde underverker med mine skinnbekledde undersåtter. Skoene fremstod plutselig som blanke og fine. De skinte!
Bakgater
Ved å bevege seg ett ledd vekk fra hovedgaten blir det stille og rolig og ikke et menneske å se. Her er det trant mellom husene og ikke mange veier som er farbare for bil. Mopeder og traktorer kan kommer seg frem, samt apostlenes hester.
Byen klatret oppover fjellsidene og jeg skjønner at den kalles den pene byen.
Efesus
Ronny står nede i det store amfiet og beundrer byggverket. Det er stort og det var ca. 25000 mennesker som fikk plass her.
De holder på med kontinuerlig oppbygging og restaurering og selv i den intense heten som var denne dagen stod det folk og lempet sten opp i kurven som kranen siden løftet opp til den delen de restaurerte nå.
Toalettene var litt anderledes enn de private enseterene vi har i dag. Det var nok mer naturlig med dobesøk den gangen enn i dag. Her var det mange seter i rekke og rad. Ronny prøvesitter, men manglet en avis for å få den rette følelsen:-)
Hovedgaten ledet opp mot porten hvor jeg står og gjennom den fikk kun borgere av byen komme inn. Gaten ble brukt til handel, men inn i indre by bak meg var det ikke alle som slapp inn.
I den indre byen hadde de sitt eget amfi, men jeg vet ikke hvor mange som fikk plass her.
De hadde et eget forhold til søyler og stolper i gamle dager og man ser rester av dem overalt. Dyktige håndverkere var det nok ikke mangel på den gangen.
Stenhuggere hadde de også, men de bør vel heller kalles billedhuggere. Ikke noe å si på kvaliteten på dette arbeidet.
Hver gang jeg besøker Efesus ender jeg alltid opp med å ta bilder av biblioteket. Det er mektig.
Denne gangen tok jeg også et 360-graders panorama av innsiden og det kan du se her.
Når jeg rusler rundt her inne får jeg alltid noen bilder i hodet at masse togakledde mennesker som rusler omkring. Lyder, lukter og alt slikt er det faktisk lett å forestille seg. Hadde vært moro om en kunne ha sett hvordan det virkelig var der den gangen, men tidsmaskinen er jo enda ikke oppfunnet.
Fjerning av mennesker
Normalt pleier jeg ikke å fjerne mennesker fra bilder, men i dette tilfellet prøvde jeg en funksjon i programmet som lager HDR-bilder. Det beste er selvfølgelig å ha stativ og ta mange bilder slik at folka rekker å flytte en del på seg. I dette tilfellet håndholdt jeg kameraet og tok bare 5 bilder. Noen mennesker forsvant totalt, andre ser like fine ut og noen er i ferd med å gå i oppløsning. Jeg må teste denne funksjonen mer siden, men dette var bare et lite forsøk på å se hvordan det ble.
Bildet er av biblioteket i Efesus og plassen foran.
På vei til Pamukkale
Vi hadde leid bil for tre dager og lørdag, søndag og mandag var satt av til rundreise i området.
Lørdag skulle turen gå til Denizli og det kjente Pamukkale. Det tok litt tid før vi kom avgårde for leiebilen var ikke ferdig, men til slutt kom den til hotellet og vi la i vei. Rett etter Aydin fikk vi lyst på noe å drikke samt en hvilepause i kjøringa. Vi stoppet ved en bensinstasjon hvor det også som vanlig var en liten kafe. Vi slo oss ned og stedets hjelpemann stilte villig opp på bildet.
Da vi fikk våre drikkevarer dro han frem vannslangen, bøtte med såpe og ga seg i kast med leiebilen. Dette er vanlig her nede og vi har opplevd det hver gang vi stopper på slike steder. Flere kjøpesentra har også gratis vaskeservice for sine kunder. Når du kommer ut på plassen er bilen nyvasket og fin.
Det var stekende hett ute og han hadde lagt et håndkle over hodet, men vaske skulle han for oss.
Bilen ble grundig skrubbet og alle vinduene ble skrapt rene med gumminal. Grundig arbeid skulle det være.
Bilen vi leide var en Fiat Dublo og den typen har vi benyttet her nede før. Den brukes også som taxi overalt og fungerer utmerket, Stor plass og fin oversikt. En artig ting med vår var måten fukten fra luftavkjøleren ble fraktet ut av bilen. Det skal sitte en liten gummislange på den slika t det drypper ned under bilen, men her var den borte. I stedet hadde de tatt en stor vannflaske og skjært toppen av den. Den hadde de da plassert rett foran bena på passasjersiden slik at det skulle dryppe ned i den. det gikk en stund før vi skjønte hva den flaska var til, men når den rant over var det bare å tømme den, sette den på plass før man kjørte videre. Utrolig hvor mye vann den trakk ut, men bilen holdt seg kald og grei i den stekende varmen.
Slapp dag ved poolen
Daniel er trøtt etter reisa hit ned og har lagt seg rett ut under parasollen.
Det ble mange timer i svømmebassenget denne dagen. Nye kalde nordmenn trenger oppvarming og det får man fort her nede.
Det er litt luksus å få barberen rett til hotellet. Salongen ligger ikke langt unna, men Cem ringte og ba de komme til hotellet. Det var den samme barberen jeg hadde sist gang og han kjente meg igjen faktisk. Ikke værst.
Man blir glatt i huden etter en slik omgang med kniven og den påfølgende hodemassasjen er heller ikke dum.
Etter dette dro Ronny og jeg til byen og tok Hamam, tyrkisk bad er herlig. Etter oppvarming i dampbad knas man og skrubbes, såpes inn og får kalde avrivninger. Følelsen når man går ut døra er deilig, Hele kroppen virker fornyet.
Deilig ved poolen
Været har vært utrolig bra i dag også. Vi ble ved hotellet i formiddag for dattera vår og forloveden skulle komme nedover sammen barnebarnet til sønnen vår.
Tirsdag i Tyrkia
Tirsdag er ikke noen dum dag. Tyrkere finner alltid på en grunn til å ha marked, slik også på en tirsdag. Da er det lokalt marked rett ved hotellet og utvalget kan ingen klage på. Her var det ferskner fra Sirince som det gikk tre stk av på en kilo. Altså litt større enn dem du vanligvis ser hjemme. Luktene er som en eksplosjon i hjernebarken. Det var vel Aukrust som brukte uttrykket «som å slå selters rett i hjernbarken»? Nå spraker det ikke så mye her, men luktkaoset er herlig. Klær, frukt og grønnsaker forenes i en forykende rapsodi hvor det ropes «Üç kilo bir million»(3 kg for en 1 TRY) i den ene enden til noe totalt atonalt og uforståelig i den andre enden. Ikke skal jeg ha det heller.
Denne selgeren ropte ikke stort, her var det helt stille. Hun hadde sovnet i varmen og støyen – godt gjort.
Enkelte kjøpte mer en andre og syklet ivrig avgårde med fangsten.
Litt senere på dagen dro kona og jeg en tur ut til de nye basarbygningene ved Long Beach for å titte litt. Det var mye bra å velge i her, men for første gang måtte hun bite i det sure pruteeplet. Hun tapte! Hun hadde plukket varer for 32 1/2 TRY og begynte på 25, men selgeren stod på sitt. Han gikk ikke en «øre» under 30 og Stine stoppet på 28. Det ble ingen handel. Selgeren var så gjennomført sur at selv andre tyrkere i butikken gikk uten å handle med ham, så det var nok ikke bare kona som sparte penger her.
Is på havna
Neida, det har ikke blitt vinter, men med temperaturer langt oppe på 40-tallet kan det være greit med litt kunstig innvendig avkjøling. Vi ruslet ned til en av de mange kafeene på brygge og jeg bestilte «Iki Nescafe sade». I menyen fant vi også noen is-oppsatser som så lovende ut og kaloriene inntok våre mager. Deilig i slik varme.
På vei hem fra byen tutet en bil veldig på oss og da vi så nærmere etter så var det kjentfolk. Dørene for opp og vi fikk skyss hjem til hotellet. Selv i turiststrømmen ble vi gjenkjent, ikke dårlig.
Resten av kvelden har vi tilbrakt i hyggelig selskap her på hotellet med kokken og hans kone, samt de som eier hotellet og deres venner. Gjestfriheten er stor.
Tidligere i dag tilbrakte kona noen timer på hotellets kjøkken sammen med kokkens kone, hvor hun lærte å lage Gözleme på ekte tyrkisk vis. (Jeg filmet det hele og senere kommer det med i filmen fra oppholdet her).
Resultatet ble topp og vi satt her på verandaen og nøt det hele før vi la ut på resten av dagens eventyr som er litt beskrevet ovenfor.
Nå er det natt og i morgen begynner Ramadan her nede.
En flott dag i Denizli
Dagen startet med frokost i Camlik Park. Cam er det samme som kongle på norsk. Tyrkisk frokost med te er bare helt topp og i landlige omgivelser med springvann rett bak ryggen ble det en herlig frokost.
Etter frokost dro vi en tur inn til sentrum for å handle på markedet eller basaren som det også kalles. Søndagen har sin egen markdesplass og der var det fullt av folk. Vi startet med en nylaget iskald slush av kirsebær. Her var det ingen moderne maskiner og essenser. En stor isblokk var pakket godt inn og her ble det hakket is som ble knust til snø før den ble blandet med tyrkiske kirsebær. Smaken var helt topp.
Norske helsemyndigheter hadde gått bananas her. Denne vannkrukka stod ved serveringen i skyggen og koppen var til allmen bruk. De lurte på om dette var bvanlig i Norge og da måtte vi forklare myndigheters suyn på slikt. De smilte og fortalte samtidig at i Tyrkia er det forbudt å gi salt og sukker til unger under 10 mnd. Det er skadelig for barna og de skal bare ha ren mat. Hjemme er vel all ferdigmat blandet med salt, sukker og E-stoffer så det rekker tror jeg?
Picninc i en sauna.
Etter å ha handlet på markedet dro vil tilbake til Camlik Park, til picnicområdet. Stedet krydde av folk og tyrkere er flinke til å gå og benytte parkene sine. Inne i Denizi er vi en del mil fra havet og denne dagen var det vinstille også. Når tempen ligger godt oppe på 40-tallet merker man jo at det pipler litt her og der. Dette måtte nesten være som å ha picninc i en badstue. Timene fløy fort og vi nøt hele tiden.
Ferske hasselnøtter har jeg faktisk ikke spist før og det var deilig. Slik ser de ut når de høstes fra trærne.
Tuana elsker Karpus – vannmelon og smattet iherdig på godsakene.
Familie til våre venner kom innom da det var på tur fra Alanya til Izmir. De ville hilse på og kom til parken der vi satt. De hadde med seg appelsiner de hadde plukket fra egne trær samme morgenen. Gjett om de smakte:-) På bildet laget de sandwicher til oss. Hjemmebakt brød med ferske grønnsaker på. Sunt var det, men for en smak. Synd vi ikke har slikt til vanlig i Norge. Bare tomatene er en smaksbombe i seg selv her nede.
Klokka gikk fort og siden bussen skulle gå 17:30 var det bare å pakke sammen for å rekke den.
Pensjonisten 