Dette er den siste lørdagen denne måneden og den kommer aldri tilbake. Dagen har rast avgårde og jeg har gjort to fornuftige ting i dag – kjøpt Illustrert vitenskap til barnebarnet mitt og gulvlister til den nye doen. Jeg glemte blomster til kona, men håper hun tilgir meg:-)
Gjøremål ellers har det ikke manglet på, men dette er av det viktigste i dag. Daniel elsker vitenskap, historie og alt som ligner på det. Derfor er det helt topp å sitte sammen med bestefar og lese Illustrert vitenskap. Egentlig abonnerer jeg på det, men det kommer til leiligheten i Oslo og jeg glemte å ta det med hjem til helga. Da var det ikke annet å gjøre enn å kjøpe et ekstra til ham.
Gulvlistene setter sluttpunkt for oppussingen ev toalettet i gangen og det er deilig å bli ferdig med det også.
Kategori: Dagbok
Ran?
Vel hjemme i Halden fant jeg et «hyggelig» brev fra aksjonsgruppa mot innføring av eiendomsskatt i min postkasse og der står det rett ut at kommunen skal rane meg. Prisene som er foreslått for ny eiendomsskatt og kommunale avgifter er ingenting annet enn ran med loven i hånd. Minst 20.000,- ekstra i året i avgifter til en kommune som ikke er i stand til å drive ordentlig med de midlene de har i dag, hvordan skal de forvalte det de nå raner fra oss?
Nei, dette bare fremskynder planene om å komme seg ut av denne kommunen så fort som mulig. Her skatter vi i bauger og ender og alt vi eier er skattlagt mange ganger, men likevel kjenner deres grådighet ingen grenser. Håper virkelig vi får et folkeopprør her. Halden ender nok opp som en spøkelseskommune etterhvert som store industrier her må gi tapt pga finanskrisen og da blir det ingen tilbake som kan betale beskyttelsespenger til kommunepampene.
Noen setter spor
Spor i snøen. Her har nok bonden vært for du kan jo se spora. Bildet er et år gammelt og jeg så det da jeg gikk en tur for å møte kona på jobb i fjor i vinter. Mye snø var det ikke, men det er vi jo vant til etterhvert i Halden, eller på Sommero som dette stedet heter.
Veggmalerier
Mulig jeg har brukt bildet i bloggen før, men det gjør ingenting. Jeg satt her og ryddet i bilder fra tidligere i høst og fant dette panoramaet med flotte veggmalerier fra Sofienberg. Noen er flinke til å utfolde seg mens andre tagger ned vegger uten annen mål og mening enn å ødelegge. Skulle ønske at vi kunne se flere av denne typen vegger da det viser at noen er dyktige kunstnere.
Sola skinner
Det har blitt kaldt igjen etter en natt med varmegrader. Samtidig har sola begynt å titte frem også. Tidligere i dag gikk jeg en tur opp til heisen og hotellet her og da så det ut som om sola kunne bryte seg vei gjennom skydekket. Nå er den her.
Her er noen flere bilder fra morgenens tur. Senere i dag må jeg ut å ta bilder i det flotte været som nå kommer.
Eller ser jeg på nyhetene at kaoset fortsetter i Thailand og i India er det terrorangrep på gang i Mumbai. Verden er gal, men det har vi vel skjønt en stund alle sammen?
Paradis er rett nede i gata her og det er deilig å vite når det virker som alt går rett i dass.
Camping i november
Stillhet, ja nesten da, TV står på med Discovery så helt tyst er det jo ikke. Lyden er svak og jeg nyter hvert minutt her oppe.
Her oppe er Skeikampen hvor vi har en campingvogn. Den brukes altfor lite og jeg fant ut at et par dager med fri fra jobben var vel fortjent og da satt jeg kursen hit. Ute er det mørkt, stjerneklart, -3, litt snø og jeg er bare 300 meter unna Paradis. Joda jeg er nesten i Paradis, ikke fordi det føles slik, men rett nede i bakken her ligger Paradis. I allefall står det slik på skiltet og da ligger det nok her.
På bordet sees min MacBook Pro og et par eksterne disker med bildebaser. I to dager kan jeg slappe av, gå turer og bare nyte roen. Gjett om jeg gleder meg. I morgen tidlig må jeg en tur opp på taket for å måke litt. Siden det var så lite snø var det ikke nødvendig å ta det i kveld. Faktisk er det mye mindre snø her enn det pleier å være på denne tiden. Nå skal kvelden nytes med surfing, nytrukket kaffe og nytt fotoblad. Fjelltur kan være topp!
Tirsdag en gang i november 2008
Datoen spiller vel egentlig ingen rolle. Tirsdagen oppleves som meningsfyllt allikevel uten at man må sette noe nummer på den.
Vi har blitt utrolig avhengig av klokka, men det siste året har jeg gått litt mot strømmen her. Jeg er veldig nøye på å passe tiden i forbindelse med kundebesøk, avtaler og møter, men ellers har jeg nesten sluttet å bruke klokke. Den er jo bare tung på håndleddet og har ingen særlig nytteverdi egentlig.
Det hele begynte i fjor sommer da jeg skulle på ferie. Klokka ble stuet bort og hele sommeren passerte uten at klokka slang på armen. Når høsten kom og jobben begynte igjen lå klokka fortsatt i lomma eller på benken hjemme. Tiden kan jeg se overalt, på mobilen, nede i hjørnet på maskinen osv. Hvorfor skal jeg hele tiden slenge opp armen for å glo på en tallskive der også? Nå venter jeg bare på en chip vi kan operere inn brilla slik at tiden kan projiseres på netthinna når vi trenger å vite noe om den.
Denne dagen har omtrent vært som andre dager, bare litt kortere enn den i går, men lengere enn morgendagen. I allefall virker det slik på oss som forholder oss til visuell tid også. Klokka rusler avgårde uten å sjekke lyset ute, men vi får hele tiden impuls fra flere sanser samtidig og da føles dagen kortere når mørket kommer fortere. Tid for å gå i hi altså.
Nå har jeg bestemt meg for å ta et par dager fri og reise på fjellet. Skeikampen glitrer i det fjerne og jeg får vel prøve å se om alt er bra med plassen vår der. Det har hent at det har tatt et par timer å måke seg frem til døra, men så mye snø er det nok ikke nå.
Slik så det ut forrige vinter da jeg stakk innom. Det tok en stund å komme seg inn da. Taket var tungt å måke.
Blått
Mens jeg satt og ventet på at Brageprisutdelinga skulle starte tittet jeg på premiene som var utstilt i bakgrunnen. Det var veldig mørkt der, men ved å benytte 3200 ISO greide jeg å få til dette bildet. Selvfølgelig er det korn i bildet, men jeg likte motivet allikevel.
Helikopter – søk dekning!
Summer gjør det og spretter bortover. Ikke bra å ha passasjerer i noe slikt noe.
Det ble et helikopter på messa. Tilbudet lokket altfor hardt og lommeboka åpnet seg meget velvillig. Ikke noe forsøk på i knipe igjen der nei:-)
Lykkelig dro jeg hjemover i kveld med en slik visp i bagasjen. Troen på egen flyvedyktighet var nok ikke stor og den er nå fullstendig knust. Fastvingfly oppfører seg som et fly og det kan man klare å fly, men dette ble jo bare et forsøk på å redusere leiligheten til en slagmark. Jeg tror jeg skal gå til anskaffelse av et slikt bur som slagverkene ofte blir gjemt bak for å se om jeg kan leve trygt da:-)
Innendørs sleggekast var en populær sport som Emmanuel Desperados behersket svært godt og jeg kan nok bli bra i innendørs knusing med helikopter hvis jeg ikke trener så altfor seriøst.
På TV og i simulatorer ser alt så enkelt ut der de sitter under vispen og lar seg flytte fra sted til et sted, men den gang ei. Etter flere minutter med trening begynner flyet å lette fra underlaget og det helt uten at jeg har funnet knappen som gjør at flyet blir løftet opp fra kontrollen:-) Nei, skal det være så vanskelig er det bare å gi opp:-)
Unni Lindell
Hver dag har det vært mange forfattere som har sittet disse stolene og fortalt om sitt dikterskap. I dag var blant annet Unni Lindell innom stolen for å bli «grillet». Det var veldig interessant å høre fra hennes liv og hvordan hun plukket detaljer for å benytte de i sine bøker.
Pensjonisten 