Datoen spiller vel egentlig ingen rolle. Tirsdagen oppleves som meningsfyllt allikevel uten at man må sette noe nummer på den.
Vi har blitt utrolig avhengig av klokka, men det siste året har jeg gått litt mot strømmen her. Jeg er veldig nøye på å passe tiden i forbindelse med kundebesøk, avtaler og møter, men ellers har jeg nesten sluttet å bruke klokke. Den er jo bare tung på håndleddet og har ingen særlig nytteverdi egentlig.
Det hele begynte i fjor sommer da jeg skulle på ferie. Klokka ble stuet bort og hele sommeren passerte uten at klokka slang på armen. Når høsten kom og jobben begynte igjen lå klokka fortsatt i lomma eller på benken hjemme. Tiden kan jeg se overalt, på mobilen, nede i hjørnet på maskinen osv. Hvorfor skal jeg hele tiden slenge opp armen for å glo på en tallskive der også? Nå venter jeg bare på en chip vi kan operere inn brilla slik at tiden kan projiseres på netthinna når vi trenger å vite noe om den.
Denne dagen har omtrent vært som andre dager, bare litt kortere enn den i går, men lengere enn morgendagen. I allefall virker det slik på oss som forholder oss til visuell tid også. Klokka rusler avgårde uten å sjekke lyset ute, men vi får hele tiden impuls fra flere sanser samtidig og da føles dagen kortere når mørket kommer fortere. Tid for å gå i hi altså.
Nå har jeg bestemt meg for å ta et par dager fri og reise på fjellet. Skeikampen glitrer i det fjerne og jeg får vel prøve å se om alt er bra med plassen vår der. Det har hent at det har tatt et par timer å måke seg frem til døra, men så mye snø er det nok ikke nå.
Slik så det ut forrige vinter da jeg stakk innom. Det tok en stund å komme seg inn da. Taket var tungt å måke.
Pensjonisten 