Etter tyrkisk ordre

Her fikk jeg en skål med varm grønnsakssuppe av kona. Hun vet jeg elsker det, men skjønte ikke helt hvorfor hun plutselig hadde laget det til meg. Jeg satt ved dataen i stua og spiste og under fortæringa av suppa dukket det opp en post i Gmail med tittelen Warm soup. Jeg åpnet den og der spurte Cagdas om suppa smakte godt:-)?? Kona hadde fortalt ham at jeg ikke var helt i form og hadde litt snue. For meg var snuen litt ubehageglig med økt temperatur som best kan defineres som feber hvis man er litt pirkete på slike små økninger som medfører frostrier og varmeperioder om hverandre.
Cagdas hadde nemlig fortalt at da måtte hun stelle med mannen og lage en god suppe på ferske grønnsaker. Som «beordret» så gjort. Suppa smakte fantastisk den:-)
I Tyrkia er det masse supper på menyen og de kan lage gode slike. Ofte når vi er der nede spiser vi en eller annen suppe. Det er ikke bare lam og fisk de kan lage vidunderlige måltider av.
Straks er det Tyrkia igjen, teller bare dager nå.

 

Såpekoking

Kona har stadig nye prosjekter på gang og såpekoking har hun gjort før, men ikke helt fra bunnen av som nå. Tidligere har hun kjøpt såpebase og bearbeidet den videre, men nå blander hun lut og vann. Varmer opp olje og blander dette sammen og rører til det er ferdig, noe som tar tid.

Denne blandingen blir så stående i 2 til 6 uker før den er ferdig. Når den er ferdig bestemmes lett ved hjelp av tunga. Hvis det ikke «biter» på tungespissen når man berører såpa så er den ferdig og kan behandles videre. Den smeltes om og tilsettes duftoljer o.l. På de to øverste bildene heller hun ferdig behandlet såpe opp i former slik at de blir til ferdige stykker når de tørker.

Her er et eksempel på en råsåpe av lut, vann og olivenolje.

Lavendelsåpe klar til bruk.

 

Haldenmotiv

Mens kona stod ved boden og solgte under markedsdagen i Halden i dag ruslet jeg litt rundt og tok noen bilder.

Her var jeg nede foran Halden Sparebank og tok bilde opp mot Festningen. Det har blitt satt opp fontene og diverse betongklosser på torget her og det ser bedre ut enn det gjorde før om åra.

Siden jeg var ved brannstasjonen ruslet jeg innom og fikk komme opp i tårnet. Utsikten derifra er ikke dårlig selvom det bare er 22m høyt. Man skal ikke mange meterene opp før utsikten bedres ganske betraktelig. Bildet viser innseilingen til Halden.

Andre veien, når man titter østover så ser man festningen rett frem og Saugbrugs helt til venstre i bildet.

 

Sirince

Den pene byen!
8 km utenfor Selcuk oppe i fjellet finner du en liten fin plass som heter Sirince. På tyrkisk betyr det «Den pene byen». Byen er opprinnelig gresk og er i dag kjent for vinproduksjon.
På «torget» står denne plakaten med telefonnummer til alt viktig i byen. Den er ny av året for i fjor var den ikke der.

Her oppe benyttes enhver liten gatestump til å sette ut boder for turistene som oversvømmer byen om sommeren.

Her filmer jeg fra stedet mens barnebarnet bruker det andre kameraet for å ta bilder han også.

Oppe ved den øverste parkeringsplassen ligger denne restauranten. Vi var sultne etter besøket i Efesus, Syvsovergrotten og Jomfru Marias hus og ville ha noe å spise. Stedet så trivelig ut og vi benket oss. Dette ble en nedtur. For første gang i det Tyrkia vi kjenner holdt ikke maten mål. Kona er veldig glad i Lahmacun og bestilte det. Nedtur, bløt og deigaktig, uten smak i kjøttet, virket ikke ferdigstekt. Jeg bestilte kylling og for første gang fikk jeg seig og tørr høne her nede. Normalt er den saftig og mør, men ikke denne. Her hadde nok den gamle hønemora måtte bøte med livet for å gjøre tjeneste i gryta.
Nå vet vi det til neste gang og prøver da et annet spisested der oppe.

Pen by – pene sko

Jeg slapp ikke forbi skospusseren med mine sko. Jeg trodde alt håp var ute for dem og hadde tenkt å kaste dem når turen var over, men vil revurdere det nå etter at han gjorde underverker med mine skinnbekledde undersåtter. Skoene fremstod plutselig som blanke og fine. De skinte!

Bakgater

Ved å bevege seg ett ledd vekk fra hovedgaten blir det stille og rolig og ikke et menneske å se. Her er det trant mellom husene og ikke mange veier som er farbare for bil. Mopeder og traktorer kan kommer seg frem, samt apostlenes hester.
Byen klatret oppover fjellsidene og jeg skjønner at den kalles den pene byen.

 

Pamukkale

«Slottet av bomull» kan dette oversettes med og det ser ut som et fjell med bomull når du ser det i det fjerne. Bildet her er tatt nedenfra hvor det også er en del å se på. Det ligger et lite tettsted ved foten av Pamukkale og her ropes det ut tilbud til alle som kommer forbi. Det er et merkelig inntrykk man får når man står her nede og ser opp på en fjellside med bomull.

Lille Tuana måtte også teste vannet og det falt i smak. Det er en liten utløper helt nede i byen og her bygger «bomullen» seg opp akkurat som oppe i fjellsiden.

Daniel, Rebekka og Birsen kjøler av bena i den stekende varmen. Det var godt over 40 grader denne dagen og ikke et vindpust. Slikt kjenner man på kroppen.

Etter å ha tittet nede kjørte vi bilen opp til inngangen på oversiden og bega oss innover mot utsikten. Når man kommer frem på kanten ser man blant annet dette.

I en sen kveldsol er det ganske flott her. Det hvite er litt mindre kritthvit og ikke så slitsomt for øynene heller. Solbriller er nødvendig her oppe.

Til slutt kom kvelden og det var på tide å komme seg ned i Denizli igjen. Dette var det siste inntrykket fra stedet i år.
Neste år blir det ny tur igjen.

 

Fiskemiddag

Kona og jeg fant ut at vi hadde lyst til å spasere en tur etter det kraftige regnværet. Himmelen ble på forbløffende kort tid helt klar og sola skinte fra en nesten blå himmel. Målet ble ganske lett – fiskerestauranten nede i Engelsviken. Faktisk er det årets første tur dit.

Normalt pleier vi å spise fiskesuppe, den er utrolig god der, men denne gangen ble det grillet hellefisk og ovnsbakt steinbit. Maten var nydelig. En kraftig nedtur var brødet som ble servert. Dette var rundstykker av verste masseproduksjon. Virket som om det var slike rundstykker du kjøper ferdig og varmer selv. De serverete dem kalde og det var tydelig en plastfølelse å gumle på disse. Kontrasten til den deilige maten vi ellers fikk ble enorm.

Mens vi satt der kom sønnen vår med følge og da ble det mat på de også.
Vi satt helt ved bryggekanten å kunne høre bølgene skvulpe i båtene. Rett til høyre for oss lå det en velholdt snekke av større type og språket der ombord var engelsk. Tre godt voksne menn ryddet og koste seg i båten og dialekten var umiskjennelig av den kraftige varianten. Ikke helt hva man vil kalle Queens english:-) Engelsviken har et internasjonalt tilsnitt om sommeren og det er mange flotte båter som kommer innom.
Resten av dagen har været holdt seg bra og dagen som begynte så fuktig ble etterhvert meget bra.

 

Aktiv helg

I helga har jeg jobbet med grønne vekster, men du verden så svart du blir på henda, ikke noe grønt der nei:-)
Da jeg kom hjem på fredag ettermiddag møtte jeg kona i full jobb i hagen og det var bare å henge seg på. Skråningen ned mot naboen skulle ryddes og naboen skulle få overta den biten for å beplante den som de vil. Selv om det er vår eiendom er det jo de som ser den og da ble det til at de kan få utnytte den som de selv ønsker. I løpet av fredag var det meste ryddet og med lørdagen til hjelp så ble det nesten bra. Skråningen på oversiden av huset har naboen der «gitt» til oss og den har vi beplantet som vi ønsker. Naboen ble veldig glad for å slippe å ha noe med den å gjøre. Forholdet blir det samme for oss når det gjelder skråningen nedenfor huset.

Skråningen lørdag morgen

På bildet ser det ikke særlig pent ut, men det blir nok bra når alt er ryddet. Her skal det legges sort matte med bark på. Øverst blir det plantet en tujahekk og resten av skråningen skal beplantes med ulike vekster. Nå senere i kveld er også de høye trærne til høyre kappet ned og det har blitt utrolig åpent.

Det har vært kjempemoro å jobbe i hagen i helga. Egentlig er jo ikke slik jobb noe som jeg anser som favorittarbeid, men når været er nydelig og Stine og jeg pusler sammen så blir det veldig ok og vi trives med dette. Allerede etter få timers arbeid ser man endring og det inspirerer også.

Kveld i Denizli

Etter middag på kvelden ble vi med hjem til venner av våre venner og fikk oppleve en flott kveld med tyrkisk kaffe, te, frukt, kaker og folkedans. Til å begynne var det meget tradisjonelt med menn i en stue og damer i en annen, men siden vi var med som gjester bestemte de seg for å slå selskapene sammen. På damesiden var det ingen som snakket engelsk og da ble det vanskelig for kona å følge med.
Som turist opplever man vanligvis ikke slike vennelag og tyrkiske aftener på hotell blir noe kunstig i forhold. Jeg tok litt film fra kveldens dans, men den må redigeres først.

%d bloggere like this: