Tidlig morgen i Halden

Kobling mellom syn og hjerne.
Det er ikke alltid at hjernen er helt klar over hva øya dine registrerer og det fant jeg ut i dag tidlig. Det pussige er at det skjedde to ganger med noen timers mellomrom. La oss skru tiden noen timer tilbake….
Det er torsdag kveld og jeg vet at bilen skal på verksted i morgen tidlig. Jeg skrur på alarmen for ikke å forsove meg. Normalt er jeg våken hver morgen i god tid før 06:00, men jeg tar ingen sjanser og setter alarmen på 06:30 for å rekke verkstedet til 07:00.
Så langt alt vel, men her sviktet koblingen mellom øyne og hjerne viste det seg. Jeg sovnet lykkelig uvitende om dette.Brr…. alarmen går og jeg «våkner» og stopper den. Ja, ja, det er bare å sette i gang for å få bilen ned til verkstedet. Morgenfrisk og uthvilt spretter jeg opp og gjør meg klar for en ny dag. Kaster et siste blikk på klokka og ser at jeg har god tid til å rekke verkstedet. Alltid deilig å ha god tid.
På veien ned til byen er det som vanlig på morgenen, jeg er en kraftig propp i trafikken, det står 50 på skiltet og jeg holder 50. Det medførte sikkert et lett hjerteattakk i fyren som kom bak. Det gikk unna! Han prøvde å provosere meg ved å kjøre helt opp i bakenden på bilen, men jeg holdt 50 ned bakken ved festningen. Så ble det 40-sone og da tok han vel fyr tror jeg.
Jeg parkerte utenfor verkstedet og det var enda noen minutter til 07:00, men ingen var å se. Nei, kanskje de åpner 08:00 nå på sommeren tenkte jeg og la nøkkelen i postluka deres som sist. Kameraet hang på skuldra og jeg ruslet hjemover via festningen. Midt oppe i bakken på Slyngveien gikk alarmen på telefonen igjen. Nå var jeg kanskje litt mer våken og synsnerva sendte signaler som hjerne greide å tolke. På displayet stod det 06:30!!
Morgenstund har gull i munnen…og neste gang skal jeg titte bedre på hvilket klokkeslett jeg setter alarmen til:-)

Kveld i festningen

Mandag kveld 20. april samlet Halden kameraklubb seg i festningen for å gå ut en tur. Våre faste møter innendørs er avlyst inntil videre.
Her er et knippe med bilder fra den kvelden.

Ut i natten

Hver utpust skapte et stort hvitt skimmer foran ansiktet idet strålen fra hodelykta ble truffet. Ellers var det mørkt, veldig mørkt og stien var knapt synlig der han ruslet målbevisst gjennom natten. Ute i mørket lyste det plutselig opp i to glødende punkter idet hodet virret litt frem og tilbake for å kunne følge med på hvor stien gikk. Rev, grevling eller kanskje ulv? Det er jo alle slags dyr i dette området, men det var nok sikkert bare en katt. Stien buktet seg sterkt oppover og pusten ble kortere og tyngre, kondisjonen er nok ikke helt der den bør være. Toppen ble nådd og et hvileminutt ble lagt inn. Om å gjøre å ikke stå for lenge for da vil målet ikke bli nådd i tide.Pusten kom langsomt tilbake og herfra gikk det bare nedoverbakke. Med brodder på skoa og hodelykta godt festet forsvant personen ut i mørket som tettet seg bak ham. Til høyre, langt der nede dukket det opp lys og bebyggelse kom til syne. Etterhvert som stien langs fjellsiden ble forsert kunne han se hele byen under seg og skjønte etterhvert at målet kunne nås denne natten også. Stien buktet seg frem og tilbake og han kom stadig dypere ned i dalen. Sti ble til vei og hodelykta kunne kuttes ut. Takten ble økt litt på de siste hundre meterne og der stod plutselig målet for denne ekspedisjonen: 05:31-toget til Oslo.

%d bloggere like this: