Sykling er gøy og i sommer har det blitt litt av det. Mye slalomsykling riktignok, for å unngå regndråpene, men i det store og det hele har det gått både oppoverbakke og enkelte nedoverbakker. Baksiden av kroppen venner seg jo langsomt til dette og siden jeg ikke kjører med bleiebukse så er det bare «hårda bud», som en sa en gang.
Badevekta har vært min store uvenn i det siste og jeg ser den krymper seg når jeg kommer tassende ut fra dusjen med vanndråper i fri flyt. Du hører den stønner der den prøver å gjemme seg under bordet, men frem må den.
Samme ritualet i dag og siden den har fått et par uker med å komme seg etter siste flattrykking jumpet jeg på den med et skjelmskt glis. Stor var min overraskelse da den ikke stønnet som vanlig og jeg så ned på den. Hva har du drevet med sa den og tittet oppmuntrende opp på en dørgende våt framtoning som hang over den. Ingenting annet enn litt sykling sa jeg og ble merkelig lettere til sinns. Fortsett med det sa den og smilte til meg.
Bakkene opp til jobben var bare utforbakker i dag 🙂
Urmakers arbeidsplass
Utstillingene på teknisk museum er gode og der er moro å se de tekniske hjelpemidlene til forskjellige yrker. Her er et oppsett av en urmakers arbeidsplass.
Tiden
Selv her på museet raser tiden avgårde når man går rundt for å titte. Et teknisk museum er topp og barnebarnet hadde ikke vært med hit på noen år så nå passet det bra da han er noen dager hos meg i Oslo. Klokkeavdelingen hadde mye å vise frem og jeg som voksen syes det er fasinerende å gå rundt her oppe på museet. Vanligvis er jeg innom en gang hvert år.
Ivrig fotograf
Daniel har også begynt å like foto og etter at han fikk en Canon 20D av meg har aktiviteten økt en del. Det ble en del bilder på dagens tur, men her kan du se han som ivrig fotograf.
Her sitter han godt plantet på operataket og tar bilder utover byen.
Dette bildet tok Daniel av operaen i dag. Stilig vinkel han fant der 🙂
Operahuset
Daniel og jeg tok oss en lang sykkeltur etter jobben i dag. Vel to timer dro jeg med meg barnebarnet rundt i Oslo. Vi var selvfølgelig på operataket slik at han fikk se det. Deretter gikk turen til havna ved rådhuset og en titt på KNM Alta som ligger nyrestaurert ved kaia der. Selve Aker Brygge unngikk vi, men Vigelandsparken er verd et besøk. Etter å ha syklet på kryss og tvers i mange smågater kom vi frem til Vigelands mange statuer. Her krydde det av folk så det er tydligvis turister i byen. Herfra gikk turen hjemover og igjen tok vi stikkveier via alle mulige små veier. Fordelen med sykkel er jo nettopp at man kan se seg om og oppleve gater man aldri kjører bilen inn i.
Tegneinteresse
Jeg hadde satt opp et stort lerret og Daniel gjøv løs på det med en gang han kom inn på søndag. Motivet i dette tilfellet var greit, han ville lage noe med Tommy & Tigern og kullstiftene for lystig over duken. Nå hadde jeg ikke så mye oljemaling igjen, men han plukket farger og har så vidt begynt med å fylle inn litt her og der. Nå skal det bli spennende å se om han rekker å bli ferdig i løpet av uka.
Innimellom tar han pauser og da er det tegning på kjøkkenet som gjelder. Her har han tatt frem et lite lerret jeg hadde ferdig på blindramme og det skal bli gøy å se hva han vil fylle det med. Daniel tegner hele tiden og det er absolutt noe han bør bruke mer tid på.
Her er noen tegninger han jobbet med hjemme i helga. Han liker å titte etter bilder, men tegner på frihånd hjulpet av linjaler enkelte ganger.
Ringmerkede duer i blomsterpotta
Nå er de fire totalt. To små unger leer på seg nede i blomsterpotta. Det er ikke en lyd å høre og øynene er lukket. Dueparet passer på å holde de varme og de skifter ofte på oppgaven.
I dag oppdaget jeg at begge duene er ringmerket. Den ene har en blank fotring som det står noen bokstaver på. Det ser ut som om OSLO er det ene ordet og så noe som begynner med MA.
Den andre duen har en blå plastlenke ser det ut som.
Dueunger
Så er egga klekka. Det skjedde i løpet av helga mens jeg var i Halden. Uansett kan det ikke være mange timene sidene de kom ut av egga, for de er små og pjuskete.
Nå må jeg ta noen bilder hver dag for å følge med på utviklinga her.
Kontraster
Bilen trengte litt besnin i går og jeg stoppet på Esso i byen for å etterfylle tanken. Metodistkirken i Halden ligger rett mot bensinstasjonen og jeg fikk se denne kontrasten mot den blå himmelen. Etter en liten justering i Lightroom ble dette også bra synes jeg.
Klasserommet
Tidligere i våres da vi var en tur i Denizli fikk kona en liten «time» på skolebenken. Birsen underviser i tyrkisk på barneskolen og vi var ute på hennes skole for å se hvor hun arbeider. Vi ble hilst velkommen av rektor og fikk en fin omvisning på skolen. Her var det unger i skoleuniform, videokanoner i taket på romma og god orden. Kontrasten til mange norske skoler jeg besøker i jobbsammenheng var enorm. Ofte får jeg høre at Tyrkia er jo litt annerledes, Videokanoner i taket på klasseromma fikk jeg en artig bemerkning fra en her hjemme, men Tyrkia er da ikke så moderne? :-))
Land med kontraster
Tyrkia er nok kontrastenes land med et mystikkens skjær(1001-natt inntrykket) over seg og kommer man ut på landsbygda rusler jo fortsatt sauer og geiter løst i gatene, men gjør det ikke det i Norge også? Forskjellen her nede er at vi ser gjetere som passer dyra. I Norge slippes de ut og blir noen kjørt i hjel vanker det erstatning til bonden og fy i trynet på den som drepte en sau i 80-sona på riksveien. Alt er ikke like byråkratisert i Tyrkia og man har en mer avslappet innstilling til mange ting, noe som passer meg utmerket.
Her hjemme får tyvene nærmest herje fritt og politiet har ikke folk å sende ut (Røros 25 juli 2010 i VG om hotelleieren som tok tyven på fersk gjerning), i Tyrkia er det politi overalt og de er synlige. De kan sikkert være tøffe og ha litt mindre silkehansker på seg enn det våre hjemlige har, men den store tilstedeværelsen demper nok en del på lysten til å gjøre hyss hele tiden.
Parkeringsvaktene har en noe artig arbeidsmetode. De går opp og ned langs gata og blåser i fløyta si. På den måten får de som har parkert feil og da mener jeg virkelig feil tid på seg til å flytte bilen før en bot skrives ut. Om det er slik over hele Tyrkia aner jeg ingenting om, men i Kusadasi ser og hører jeg det hele tiden.
Tyrkia er et moderne land og fremstår på mange måter som et mer moderne land enn Norge. Flere av kjøpesentera og andre butikker vi har besøkt har en kvalitet som ligger foran det meste av det jeg har opplevd her hjemme. Rent og pent og vektere ved inngangene. Selvsagt finnes det mye i den andre enden av skalaen og vil man lete etter dritt så finner man det. Igjen, Norge er intet unntak i så måte.
Service
Service er noe de kan og mange mener nok at servicen er for «høy». De er ivrige etter å selge og har vært kjent for å være i overkant ivrige når de nærmest sleper deg inn i butikken med «Special price for you my friend»:-) I fjor sommer (2009) innførte tyrkiske myndigheter en regel som skal hindre dette og vi merket enorm forskjell da dette ble innført. Servicen ellers burde mange norske butikkansatte lære av. Er man først på jakt etter noe og spør er det ingen måte på hjelsomheten og de henviser deg gjerne til en naboforretning om de ikke har selv. På de store turistfellene er nok dette litt forskjellig og de gjør alt de kan for å melke turistene i de sommermånede trafikken pågår. Kommer man vekk bodene i gågata og oppsøker butikker i sidegater eller på de store lokale kjøpesentra får man en service som jeg sjelden har møtt her hjemme.
Dreining mot EU
Tyrkia er på ingen måte perfekt og det gjenstår mye for det landet, som for så mange andre land å rydde opp i, sett med europeiske øyne. De vil gjerne innlemmes tettere mot Europa og de har en utfordring med å få det til, men de er på vei.
Nå er det straks tid for Tyrkia igjen og språkkurset spilles jevnlig her hjemme. Det skal bli godt å komme ned i varmen, selvom det for tiden ligger jevnt over 40 i Kusadasi, men det gjør ingenting.
Noe jeg ser veldig frem til er den lille hyggelige kafeen på hjørnet hvor jeg får meg en kopp te og et glass vann. Bare det å sitte der og nyte er ferie på sitt beste.
Så, joda videokanoner i taket på et tyrkisk klasserom er ikke uvanlig selv på en skole som ligger i Karahisar, langt ute på landet fra nærmeste storby, i dette tilfellet Denizli.
Rektor på skolen kom for å ønske oss velkommen til Birsens arbeidsplass.
Pensjonisten 