Barnebarnet lager egen design på skjortene sine. Her skal det nå sprayes på maling.
Daniel med eget trykk
Barnebarnet lager egen design på skjortene sine. Her skal det nå sprayes på maling.
Foto med iPhone
Jeg har endelig anskaffet iPhone 4 og det er en stor forbedring fra nr. 3.
Her tok jeg bilde av kona under et besøk på IKEA her om dagen. Jeg har også eksperimentert litt med film på den også og ble meget forbauset over kvaliteten. Bildet under er ikke helt skarpt, men det er tatt uten annet lys enn det som var i rommet. Skal bli moro å teste det mer.
Pamukkale
Mange kjenner til Pamukkale og har vært der også, men det er ikke sikkert at så mange har kjørt opp i fjellene bak området. Det gjorde vi denne gangen og fikk en utsikt som var meget bra.
På vei ned fikk jeg se dette motivet og det måtte bli med hjem.
Camlik Park
I Denizli rett ved universitetet ligger Camlik Park og der har vi vært flere ganger. Stedet er et flott sted for picnic.
Her er vi på vei inn i parken og kona bærer lille Tuana.
Mor og datter ved kaninburet.
Kaninene elsker gulrøtter og Tuana synes det er gøy å være her å mate dem.
Jeg måtte også prøve dette. Kaninene flokket seg rundt gulrota og de spiste til det var tomt.
I parken er det også noen strutser og denne tittet ganske overlegent ned på meg. Utrolig hvor høye de blir når de løfter litt på halsen sin.
Ser nesten ut som om den smiler litt hånlig til meg.
Köfte
Tyrkisk kjøkken regnes som det tredje beste i verden og det er sikkert ikke feil i det hele tatt. Maten og smaken er meget bra. I Saraköy ligger det en liten restaurant rett inntil markedet som Birsen og Cagdas kjente til fra flere tidligere besøk.
Vi ruslet inn og ble møtt ev en utrolig betjening. Smil og latter satt løst og tyrkiske gloser smalt som geværskudd i veggene. Det var få ord jeg kjente igjen, men det var tydelig at vi var velkomne. Fire små bord med en ovn i midten som skulle holde varmen i lokalet blir liksom ikke helt den samme opplevelsen som på en standard restaurant, men dette er jo kosen vi er på jakt etter her nede. Matrettene dukket opp og salater, stekt løk, tomater, chilli og köfte kom på bordet sammen med store skåler med tyrkisk youghurt. Enda et herremåltid av ypperste klasse.
Lille Tuana er bare 14 måneder, men vant til «uteliv».
På restaurantene opplevde vi at betjening og gjester tok seg av unger for at foreldra skulle få spise i «fred». Slik var det her også. Tuana er snill og rolig og ble sittende hos en som underholdt henne mens vi spiste. For en service!
Etter maten kom søtsakene på bordet. Dette er veldig forskjellig fra norske mattradisjoner, men du verden hvor godt det smaker etter å ha tygget på rød tørket og stekt chilli sammen med nydelig mat.
Birsen, Cagdas og Tuana. Våre venner fra Denizli.
Etter måltidet ble vi med ut i hagen og tittet på uteområdene. Dette stedet er ikke i bruk nå under vinteren og til sommeren vil jeg tilbake hit for å nyte et måltid her igjen.
Før vi dro hjem fra Tyrkia dro vi enda en tur til dette stedet for å nyte maten og den kvelden ble like suksessfull.
Saraköy
Vi tok en tur ut til markedet i Saraköy. Markeder er det overalt i Tyrkia og tilbudet av frukt og grønt er ikke i nærheten av hva vi er vant til her hjemme.
Store mengder kastanjer så vi flere steder og vi tok med en del hjem.
Traktor med henger var det mange av. Her frakter man varene og menneskene som skal være med til markedet.
Tyrkere er glade i å bli tatt bilde av. Jeg spør alltid før jeg tar et bilde, men veldig ofte roper de etter meg om å ta bilde av dem når de ser kameraet som henger på skuldra. Disse to ropte etter meg og fikk med dette skuddet at to som holdt til ved denne boden.
Saraköy-markedet trekker mye folk og det var et stort område av sentrum som ble benyttet til dette.
Denizli
Det ble noen turer inn i sentrum og jeg synes det er gøy å rundt bare for å titte. Butikker interesser meg lite. Her er noen bilder av stor moské som ligger i sentrum av Denizli.
Moské i Denizli sentrum
Etter å ha spasert rundt en del og tatt mange bilder var det på tide å slå seg ned ved et bord for deretter å bestille noe å drikke. I mitt tilfelle er Cay det beste. (Tjai = te) Den tyrkiske teen smaker gost og jeg nyter dette glasset med nydelig te. Sola skinner og det er over 10 grader. Tyrkisk vinter på sitt beste antar jeg:-)
Søtsaker
Å gå inn i en slik tyrkisk butikk er ikke sunt. Det lukter godt og det smaker helt himmelsk:-))
Vi fikk mange smaksprøver, men greide å bestemme oss for det vi skulle ha.
Skjeve fotgjengere
Kun for de som går på skjeve:-)
Bussturen
Vi benyttet Pamukkale Turizm for å komme oss fra Antalya til Denizli. Turen tar 5 timer og komforten er meget bra. Underveis stopper bussen en halv time for at vi kan få strekke på bena, benytte toalett og røke. Ellers er bussen innom mange steder for å sette av folk og ta på nye passasjerer. Underveis blir det servert kaffe, brus og te, samt noe å bite i. Ikke dårlig service på en buss. Bussene er av topp standard og det er også trådløst nett ombord.
Vi har ved flere anledninger benyttet oss av Pamukkale-bussene og de er helt topp. Du kan kjøpe billett på internett om du skulle ønske, eller ved en av de mange kontorene de har rundt i forskjellige byer. Plassbestilling er det selvfølgelig også. De har henteservice ved kontorene, da selve busstasjonen ofte ligger et stykke utenfor sentrum. Det er også mulig å kjøpte billett på stasjonen. Er ikke bussen full er det bare å bli med og får da sitte på en av de setene som er ledige i bussen. Systemet fungerer utmerket og rutetidene har ikke rare avviket. Etter denne 5-timersturen hadde sjåføren kjørt inn nesten 15 minutter i forhold til ruta, da det var lite trafikk. Sjåføren skal også ha ros for pen og rolig kjøring.
Pensjonisten 