Pensjonisten

Vi har benyttet penværet til å rydde i hagen og det er ok å se at det blir ryddig. Nå har det begynt å sprire og gro, og det er nok ikke mange dagene til at bjørka står i full flor. Deilig tid dette.

I går kunne vi sitte ute i hagen å drikke kaffe for første gang i år. Det var såpass varmt og vindstille at sola stekte. Hele kvelden satt vi ute og grillet og det var ok temperatur helt til sola forsvant. Ikke dårlig til å være i april.

Jeg var en tur i Sarp i dag og siden jeg var litt tidlig ute til en avtale ruslet jeg en tur i gågata der. Det er mange år siden sist jeghar vært der og det var en del endringer som har skjedd siden jeg bodde i byen.

Bildet er tatt med iPhone og Instagram-appen.

har likegodt lagt seg i vasken for natta.

Vanligvis kommer jeg til Oslo på søndag etter en helg hjemme, men denne gangen tok jeg fri på mandag grunnet min datters bryllup i helga. Mandag kveld i Oslo føles helt ut som en søndag og det er faktisk vanskelig å få sinnet til å godta at det ikke er søndag. Dette viser vel bare hvilke vanedyr vi har blitt. Når man gjør noe utenom det vanlige så er det noe i kroppen som protesterer, i dette tilfellet min innebygde klokke som hardnakket påstår at det er søndag kveld. Dermed basta.

Det er varmt og jeg har hatt verandadøra oppe i hele kveld. Oslo har vært merkelig stille i kveld, til å være en mandag 🙂 Hørselen min har lært å filtrere bort lyder, men i kveld har det ikke vært en eneste utrykning oppover Trondheimsveien. Normalt er det mange i løpet av en kveld. For noen minutter siden passerte en trikk som virkelig burde ta seg en tur inn på verkstedet. Et av hjula var nok ikke som det skulle og det dunket kraftig og rytmisk der trikken smøg seg frem over stålstrekene i gata.

Enda en trikk passerer og siden det er lyskryss utenfor vinduet her blir den av og til stående å vente på rødt lys. Motoren hyler når den drar igang igjen så man er sikker på at trikken er på vei bort og plutselig senker stillheten seg og jeg kan igjen høre musikken som langsomt renner ut av høytalerene her.

Akkurat nå er det Helen Sjøholm med den eminente pianisten Anders Widmark som smyger seg ut av kassene og langsomt kryper inn i øregangene. Det er deilig når musikken må lete seg frem i midt indre for enkelte ganger opplever man musikk som har det travelt og støter til alt den ser på sin vandring i korridoren. Blir litt slitsom slik musikk 🙂 Dessuten – alt til sin tid.

Nå går det mot kveld og roen senker seg sikkert et eller annet sted. Utenfor vinduene mine ruller stålmonstrene frem og tilbake hvert 5. minutt, men snart tar den jevne rullingen og hylingen slutt og jeg kan la søvnen smyge seg inn.