Katter og deres instinkter

Katter er ok dyr. Jeg liker dem og hjemme har vi sto stk. De er sikkert til bryderi for småfugler og små krypdyr og nylig var det folk som ville sperre alle katter i Norge inne fordi de ødela for småfuglene. Tukling med naturen har aldri ført til noe godt og kattens innstinkter er det nok ikke lett å endre på.
I dag greide Rampus, vår stor hannkatt å komme inn med en mus i kjeften som han slapp levende på stuegulvet. Musa benyttet anledningen til å pile under et skap i stua og Rampus var plutselig uten mus. Det likte han ikke. Jalten var i gang.
Etterhvert gikk katta trøtt og glemte hele musa.
Senere i kveld så jeg musa pile over gulvet og da var det bare å hente musefella – Rampus heter den:-)
Katta lå og sov inne på det ene rommet og jeg ruslet inn og hentet den. Her er det mus sa jeg og pekte inn i stua, akkurat som om den skulle forstå det.
Jeg satt den ned på gulvet og den gikk rolig over i stabilt sideleie og lukket øya. Ja ja tenkte jeg, din late katt og satt meg i godstolen. Noen sekunder senere var showet i gang og den «døde» katta hadde plutselig full firehjulstrekk med nyslipte pigger. Jakten var kort, men kaotisk. Stua trenger en liten rydding etter kappløpet, men det var moro å følge med på. Rampus trakk det lengste strået og slo bokstavelig talt kloa i musa i det den skulle inn under et mytt skap. Med musa sprellende i kjeften for den mot utgangsdøra som jeg strasks åpnet og ut i mørket bar det. Jeg tror ikke den musa vil oppleve soloppgangen i morgen, men man vet jo aldri. Et par timere senere kom Rampus inn, stolt som en hannkatt etter en vellykket jakt. og det stemte. Det vanket en liten godbit i skåla og nå ligger den katta rett ut igjen og ser helt død ut.