Virus på balansenerva

Tidlig på fredag morgen ble jeg syk i bilen og måtte stoppe ca. 10 mil nord for Östersund i et sted som heter Strömsund. Etter fire timer i bilen, som jeg ikke husker noe av ble jeg fraktet til sykehuset og ble der i fem dager. Før jeg kom til sykehuset tok de meg inn på det lokale aldershjemmet i Strömsund og undersøkte meg der. Selvom det var et gamlehjem i et lite tettsted hadde de to leger på vakt hele tiden og begge tok seg av meg. De konstaterte ganske fort at dette måtte være virus på balansenerva og sykebil ble rekvirert for å kjøre meg til Österund. Diagnosen ble bekreftet etter ankomst til sykehuset.

Lykken var at jeg ble syk i Sverige og ikke i Norge. Virus på balansenerva sees på som noe de lett fikser mens man i Norge får 6-12 mnd sykmedling med beskjed om å ta det med ro når svimmelheten setter inn. I Sverige beregner de 3-4 uker!!!! før man er frisk igjen. Måten å få det til på er lett, trening og atter trening. Overlegen på avdelingen jeg lå, kom og forklarte dette nøye og hadde med plansjer over hodet og ører og tok seg god tid. Jeg har i ettertid sjekket med nordmenn som har hatt den samme diagnosen for å høre hva de fikk vite og resultatet er: lurer du på det?, ingenting. Sykmelding og ta det med ro, ikke noe å gjøre. Allerede morgenen etter innleggelsen kom legen innom med øvelser. At jeg spydde som en gris var helt normalt og verre ville det bli sa han. De tegnet to punkter på veggen og jeg skulle flytte øya mellom de to så lenge jeg orket. Bøtta var flittig i bruk under denne øvelsen, selv om kroppen ikke hadde noe mer å gi fra seg. Neste steg var å se på punktene med faste øyne for deretter å vri hodet. Jeg ante ikke at det var mulig å få karusellen plassert inne i hodet, men slik virket det. Det første døgnet gikk med til dette og dag to startet med nye undersøkelser nede på en mørklagt lab hvor de festet elektroder til hodet og lot dansende lyspunkter hoppe over en mørk vegg. På morgenen hadde jeg fått vite at undersøkelsen skulle være kl. 09:00 og jeg tenkte vel at det blir nok i løpet av formiddagen kanskje, jeg er jo norsk og vant til god service fra helsevesenet, svenskene må jo være mye dårligere enn oss:-)

Ti på ni kom en sykepleier med rullestol og kjørte meg ut til heisen og ned i første hvor labben var. Hun plasserte meg utenfor og sa at jeg kunne sitte her til jeg ble hentet inn til undersøkelse. I følge min klokke var den ikke mer enn 09:01 når lab-døra åpnet og hun spurte om jeg het slik og så. Undersøkelsen startet og den tok akkurat den tiden jeg hadde fått beskjed om på forhånd. Er det virkelig mulig å drive et sykehus på denne måten?

Nye øvelser ble presentert for meg og kvalmen avtok langsomt. I løpet av helga var jeg på bena og kunne bevege meg langsomt rundt. Kvalmeanfallene kom ikke så ofte lenger og på mandag greide jeg å stå litt midt på gulvet uten å holde meg fast i noe. Om tre uker er du i full jobb sa overlegen da han tittet innom. Han tok feil, det ble 3 1/2:-).

Papirene jeg fikk på sykehuset tok jeg med hjem og viste på legekontoret. Behandlingen fra Sverige hadde de ikke hørt om før og trodde ikke noe på at den ville hjelpe. I Norge vet man best og her skal ikke svensker komme å lære dem om helse. Jeg kunne lett der og da ha fått et halvt års sykmelding om jeg hadde ønsket, men hva skulle jeg med det? Jobben er da mer interessant enn å sitte hjemme og pleie egne svimmelhetsanfall.

Den svenske overlegen på avdelingen var også kirurg og jobbet mye i Trondheim, og han måtte innrømme at det var en del forskjell på norsk og svensk helsepolitikk. Han tok jobber i Norge innimellom fordi det gjorde godt i lommeboka.