Tore fant folk i London denne gangen. At det virkelig er tre år siden programmet Tore på sporet gikk er ganske utrolig. Tida går fortere, det må den gjøre, eller har jeg bare blitt så treg at jeg ikke merker at den farer fra meg eller fosser forbi?
Nå er det vel slik at tid egentlig ikke går, men kommer. Det er for sent på søndagskveld til å starte filosofering over et slikt tema. Jeg konstaterer at klokka tikker og det får være nok.
Når man våkner om morgenen og oppdager at man er våken så skjønner man stort sett at en ny dag ligger foran og at dens gjøremål kommer krypende eller hylende mot deg alt etter som du ser det. Kona pleier å si at hun ikke liker morgenen uansett hvilken tid av døgnet den kommer på. For min del elsker jeg morgenen. Når øya spretter opp sånn ca. 06:00 spretter også kroppen opp og jeg føler meg våken og opplagt. Jeg vet at det er et privilegium som noen misunner meg, men slik har det alltid vært – det at jeg spretter opp altså:-)
Trivselen ved å rusle rundt på bare føtter, kjenne det kalde gulvet, slurpe i seg en kopp kaffe eller te. Surfe på nettet og lese dagens aviser. Kroppen har godt av en slik ro. Andre jeg kjenner ligger til siste minutt eller helst sekund og springer ut døra halvt påkledd med brødskiva dinglende i neven, skolissene farlig nær å bli snublevåpen og ergrer seg grønne over at trikken ikke ventet på dem:-)
Det må da være slitsomt å utsette seg for slikt?
Nå er snart kvelden over og det er på tide å gå til ro. Bussene og trikkene dundrer fortsatt forbi på utsiden, men jeg hører dem ikke, tror jeg. Mennesket er det dyret som kan vende seg til alt.
Pensjonisten 