Langt nord i Finland, etter å ha passert Ivalo er det en liten kafe langs veien. Jeg har aldri stoppet der tidligere, men i dag tro jeg på bremsen, blinket og svingte inn på plassen. Det var stille i lokalet og bare en dame satt foran disken og snakket med hun som jobbet der. Da jeg kom inn hilste de begge to og en lang remse med finske ord fløt imot meg. Syngende og flott låt det, men hjernen kunne ikke knytte noen forståelse til denne merkelig artikulasjonen som et fremmed språk innebærer. Først prøvde jeg svensk, men det hjalp ikke og da var engelsk som stod igjen. De smilte og nikket og kontakt var opprettet. Jeg fikk meg en kopp kaffe og igjen var det greit med noen euro i lomma.
Statuen av en kone på sparkstøtting som står utenfor kafeen er stor og den er bra laget ser det ut som.