Jeg var nok ikke gamle krabaten her. Nylig fikk jeg et album med mange bilder fra min tidlige barndom på Lillestrøm og i Sponvika. Veldig moro å se på dette nå når man nærmer seg 60. Et liv har passert og her kan jeg få et lite innblikk i hvordan det var den gangen. Mange av bildene sier meg ingenting, særlig ikke de fra meget tidlig alder, men fra Sponvikatiden kommer hukommelsen tilbake på enkelte bilder. Jeg vel ca. 3-4 år da vi flyttet nedover og fra den tiden er det mulig å erindre enkelte minnesekvenser har jeg oppdaget.
I denne hagen nederst i bildet har jeg lekt og bodd i mine barneår. Mine besteforeldre, Pettersen-Granli, bodde her og her vokste også min mor opp. I en kort periode bodde vi alle her etter at vi flyttet fra Lillestrøm og ned til Halden før vi bosatte oss i Sarpsborg hvor jeg gikk alle mine skoleår. Min far kom fra samme gata, bare tre hus nedover til venstre. Her var det en stor frukthage og besteforeldra mine hadde også båter og bryggeplass rett nede i Korterødkilen. Det ligger rett i nedkant av bildet og kan ikke sees. Avstanden til vannet var kanskje 50 meter fra hageporten. Flintorp het bonden som blant annet eide jordet som lå mellom bestefars eiendom og brygga og her grodde det gress som gikk til dyrefor. På det jordet hadde vi unge det gøy. Vi krabbet og lagde ganger i det høye gresset, lekte med kuene og oppførte oss som unger flest på den tiden. Ingenting var farlig og foreldre og besteforeldre så oss fra huset og da var det greit:-)
I dag er det andre som eier stedet da det ble solgt ut av familien for mange år siden. Hadde nok vært litt av en perle å ha i dag tror jeg.
Så er det altså 56 år siden jeg kom til verden og den har forandret seg litt på den tiden. Egentlig har det vært moro å se hvordan verden utvikler seg eller går fremover som noen sier. Akkurat det kan sikkert diskuteres. Utvikling og fremskritt lyder som noe positivt, men er det alltid det?
Da jeg vokste opp, i dag kan man lure på hvordan vi fikk det til, gjorde vi alt det gale som både er forbudt og farlig i dag. Vi lekte i søla, spiste sand, vi hadde ikke engang EU-godkjent sand i kassene og vi ble sendt på besøk til unger i gata som hadde barnesykdommer. Her skulle man ikke spares for basselusker nei:-)
Skarpe kniver var en del av hverdagen og det hendte jo at eggen traff hud i stedet for trepinner man skulle spikke på, men det var ingen hysteriske voksne som yrte omkring og ville saksøke knivprodusenter og naboer. Mor eller bestemor vasket blod, forbandt sår og sendte oss ut i verden med kloke ord som: det blir nok folk av deg engang også. Forhåpentligvis har det det?
At det var mor eller bestemor som fikset dette hadde jo en grei årsak, fedre jobbet ute, mødre jobbet hjemme. I dag er det ingen «jobb» å være hjemme og alle skal jobbe ute. Det er også utvikling.
Bilene går fortere, stresset er større, tidsklemma skviser mange for tid, men vi jobber mindre og har allikevel tid til mindre. Kanskje tiden virkelig går fortere uten at vi oppdager det?
En sydentur er bare 2000,- kr unna. Det er også utvikling som gjør at alt flere kan sette seg på flyet og rømme landet som tilhører de spesielt interesserte for en liten stakket stund, før vi setter nesa hjemover til nye avgifter, nå også på miljøtiltak. Staten er alltid sulten og grådig og får ikke nok. Den spiser sine innbyggere med hud og hår.
Regjeringer kommer og regjeringer går, men den samme ulla består.
Jeg koser meg og prøver å nyte livet mens jeg kan. I morgen kan det være forsent, da ingen levende har noen oversikt over morgendagen.
Allerede som barn var jeg ung, yngre enn de fleste. Det utsagnet hørte jeg i et radiokåseri en gang, men aner ikke hvem som sa det, uansett så benytter jeg det her.
Bildet er fra barneåra i Sponvika utenfor Halden hvor vi bodde noen år før ferden gikk videre til Sarpsborg og mange skoleår der. Her har Anne-Cathrine og jeg akkurat vært hos Flingtorp på Korterød for å hente melk ser det ut som. Jeg kan selv ikke huske at bildet ble tatt, men vi er på vei inn i gården fra gategrinda som ligger bak oss og derfor regner jeg med at vi var på vei hjem. Turen til bondegården var alltid hyggelig. Der borte var det kuer og de hadde en hest også. Kuene traff vi jordet nedenfor oss hele dagen og vi måtte gå forbi dem når vi skulle ned på brygga hvor faktisk det meste av dagene ble tilbrakt.
Når jeg tenker tilbake på de rolige åra der og det hysteriet vi har i dag ang. unger, brygger, flytevester o.l., så brøt vi alle regler i boka og overlevde til og med.
Flytevester var aldri i bruk og vi kunne svømme fra vi nærmest krøp. En gang vi lekte med jolla ute ved odden mot Svalerødkilen var det noen som hadde spurt mormor om hun ikke var redd for at vi ute i båten alene, men hun hadde svart at det var ikke farlig, hun så jo oss fra vinduet hele tiden. Vi kunne jo ha druknet mange ganger innen de hadde rukket frem, men slike bagateller var det ingen som tenkte på den gang. Vi lærte å ta ansvar og greide oss bra med det. Jeg kan ikke huske at vi hadde en eneste ulykke med drukning eller annen større skade i alle de åra jeg vokste opp som barn ute i Sponvika, så det var nok ikke så farlig.
Bildet fra gården til mormor og bestefar setter i gang en del minner og i dag er de begge borte og mye av det man opplevde har gått i glemmeboka. Heldigvis kom jeg nylig over en god del bilder fra den tiden og disse blir nå skannet inn slik at jeg kan prøve å bevare noe av det for ettertiden.
![Reblog this post [with Zemanta]](https://i0.wp.com/img.zemanta.com/reblog_b.png)
Pensjonisten 