Bryllup er gøy!
I allefall har man alltid hørt det. Jo, jeg er jo gift selv, men det er så lenge siden at mosen har overgrodd alle minnene fra den gangen. Nå er det min datters tur og siden hun er 32 år og min yngste så har tydligvis årene plasket seg langsomt gjennom glemselens hav.
Alt skal klaffe en slik dag og jeg skjønner godt at det er folk som har gjort det til en levevei å arrangere slike fester. Listen over detaljer er mye lengre enn fradraga man prøver å ha til selvangivelsen som forresten må angis innen utgangen av denne måneden. Vi som prøver å arrangere dette selv burde egentlig ha vært beskyttet mot oss selv, noe den såkalte redaktørparagrafen snakker noe om.
Først er det å velge kirke og tidspunkt for vielsen. Hvem skal vie dem, hvilke sanger, hvem skal synge? Listen fylles fort opp.
Lokale, mat og drikke er slike grunnleggende ting som kommer tidlig opp i planleggingen.
Hvem skal vi be? Panikken kan lett begynne å ta form her. På begge sider er det mange mennesker, hvor skal grensa gå, hvem skal bli fornærmet for ikke å bli bedt og hvem skal bli overrasket over en innbydelse? Her er fallgruvene mange.
Kort lages, de sendes ut og man håper posten fortsatt har ansatt noen som kan lese slik at «Posten skal frem», som ikke lenger er noe slogan kan få ny renessanse.
Bordplassering, hør bare på ordet, bordplassering! Bordene pleier da alltid å stå der de skal, på sine ben, men man mener jo selvfølgelig at hvem skal sitte hvor. Som brudens far har jeg ikke noe problem og får plass oppe ved bruden, men hvor skal vi sette tanter, onkler, nevøer, nieser, besteforeldre, venner, uvenner – ba vi noen?, osv. Noen må få plassen nederst ved bordet og deres eneste fordel er at veien er kort ut til toalettet.
For hver dag som selve Dagen rykker nærmere krysses flere og flere punkter av, samtidig som lista øker i lengde over nye muligheter av ting som kan eller skal gå galt.
Kjoler og penklær må skaffes. Utleieforretninger tar seg slike kostymeskift som vi kan trenge til en slik anledning, men det er ikke alle av oss som endrer utseende til tross for et gedigent hamskifte. Lånte fjær kan være pent for en stund, men man lander normalt med et skikkelig plask utpå søndag igjen hvis festen stod på en lørdag. Vanligvis lørdagen før 🙂
Sanger, hør bare på ordet sang, disse liflige toner som skal lyde ved bordet og hylle brudeparet eller var det hyle for brudeparet tro? Man synger med det nebb man har, men når nebbet mangler blir det svært interessante toner. Sangtekstene er store poetiske verk eller potetiske, såkalte gjengangsverk som kan benyttes til alt i likhet med poteten og har antagelig vært brukt i ørten bryllup tidligere denne uka eller så. Man tager en sang, endrer et ord og vips så har man sikret dagens poesi.
Lista over gjøremål vokser, den gror og litt ned på lista finner vi ordet kaker! Hurra – det blir kake(r)! 50 stk er bekreftet levert fra venner, syforeninger, uvenner- er de fortsatt med?, annen familie og fra bakern på hjørnet. Alle fasonger, alle smaker og det blir alltid for lite kaker. Har dere ikke hørt den før, kaker kan vi ikke få nok av! Verden vil bedras og det vil alle som skal sørge for kaker til fest også. Når ble det for lite kaker? Etter en vanlig norsk kakeaften er det rester nok til å be halve Sverige på kaffe og kaker.
Fotograf trenger man for å få foreviget dagen. Foreviget er et merkelig uttrykk sett i lys av at bilder og digitale medier ikke helt har evigvarende holdbarhet. Evig kan kanskje av den grunn få en mer menneskelig betydning? Noen få år? Dessverre ender evig kjærlighet veldig fort for noen og siden alt er realivt så er det kanskje normalr med en kort evighet for noen også?
Lista blir bare lengre og det er ikke noe vits i å la seg dupere av den. Fest blir det uansett og kunsten er å nyte dagen selv om kaffekoppene står på feil side av salen.
Å gifte seg er vanskelig, det er ikke noen gitt å få alt dette til å klaffe. Likevel greier presten i kirken eller kontoristen på kontoret å erklære folk for rette ektefolk hele tiden så det går vel bra dette også 🙂
Pensjonisten 