Aftenposten har en interessant artikkel om dette med venner i dag og Ingvar Ambjørnsen er veldig åpenhjertig om sitt forhold til det og ikke ha mange venner, men i stedet pleie noen få. Som han sa, det virket bare som om de hadde vært ute for å pisse når de traff herandre etter et par år igjen. Slike venner er topp. De varer livet ut.
Enkelte mennesker må bare ha en stor gjeng rundt seg og er redde for stillhet og det å være alene. Selv har jeg alltid hatt få venner, de kan telles på en hånd, men til gjengjeld er det mennesker jeg kan ringe midt på natta hvis det skulle være behov for slikt. En gammel god venn av meg giftet seg for noen år siden med en dame fra andre siden av Atlanteren og hun hadde en skremmende opplysning å komme med etter en tid i Norge, I USA hadda hun hatt en masse venner, trodde hun, men etter en tid i Norge hadde hun virkelig oppdaget hva venner var. Hennes amerikanske vennebakgrunn viste seg å være svært overfladisk til tross for selskaper og hyggelig tilstelninger. Vennskap – nope!
Ambjørnsen trives best alene og jeg skjønner ham veldig godt. I mange år(straks 20) har jeg pendlet og bodd for meg selv i uka. Jobben er veldig sosial og jeg stortrives med den. Kveldene blir som regel tilbrakt på et eller annet hotell med Macn på fanget og TVn surrende i bakgrunnen, men jeg har alltid kunnet kose meg i eget selskap uten å kjede meg. Jeg tror også at jeg trenger den stillheten som kvelden bringer etter en lang dag med møter og mennesker du samhandler med.
Når jeg er innom i Oslo er det jo den lokale puben som trekker og der har jeg fått mange bekjente i løpet av de snart 20 åra jeg har frekventert stedet. En slik pub fungerer som et vannhull og da tenker jeg ikke på drikke du tar inn, men det samholdet som kan eksistere på et slikt sted. Det blir en oase hvor man kan sette seg ned å prate.
Jeg har bekjente som sier at de ikke kan være hjemme en kveld alene. Noe må skje hele tiden. Selvfølgelig må de få lov til å ha det slik, men jeg lurer på om man ikke går glipp av noe ved ikke å kunne være alene med seg selv innimellom.
Pensjonisten 