To dager på rad nå har jeg gått opp til Carl Berners plass og deretter tatt 21-bussen i retning jobben. Bussen er smekkfull om morgenen og man kunne gjerne ha benyttet skohorn for å stue folk tettere. Tydelig at mange har behov for buss. Når man så står der i trengselen og skjønner hvordan sardiner har det og en viss medfølelse dukker opp, så er det at man begynner å se seg omkring. Jeg ante virkelig ikke at det er mulig å samle så mange sure mennesker på ett sted. Her må man ikke prøve å smile til noen for det blir i allefall tatt feil opp. Folk knuffer, grynter og ser ut til å ha det helt forferdelig. Til morgenen i dag fikk jeg øyekontakt med en dame tvers over for meg og hun smilte plutselig. Norsk, neida, hun var fra østen. Da var det ok å kjenne at ens egne smilemuskler plutselig kom i aksjon uten at man får et stygt grin tilbake.
Jeg har av og til benyttet kollektivtransport i utlandet og det er noe ganske annet. Folk hilser og smiler og praten går ofte livlig. I Norge virker det som om alle skal i begravelse.
Returen senere på dagen er helt lik. Stille og rolig, nei unnskyld det er ikke helt sant. Menneskene er stille, men de proppene enkelte har i øra spiller jo for en stor omkrets rundt selve personen. Jeg lurer virkelig på hvor lenge deres hørsel varer?
Pensjonisten 