Jeg kan også føle blues på en søndag morgen, ikke bare mandag.
I det øynene skled opp og slapp inn noen stråler av dagens lys så skjønte jeg at dette ikke kom til å bli noen god dag.
Hvor var bena mine?
De var så numne etter gårsdagens prøvelser at de ikke gadd å våkne engang.
Bare det å åkomme seg ut av senga gjorde vondt, men etter noen runder på gulvet i en eller annen grasiøs dans begynte de å lystre. Det er i slike stunder man skulle ha hatt sin egen fysioterapeut eller massør.
Søndagen gikk med til å få tilbake følelsen i bena og langsomt, men sikkert dukket en verkende følelse frem. Det var i allefall liv der nede.
Kø på veien.
Senere på kvelden skulle jeg kjøre til Oslo og det slo meg at fellesferien kanskje var over denne helga. Køen som møtte meg på E6 da jeg kom ut fra Halden levnet ingen tvil, ferien var over.
Det stod stille. Frem til Råde gikk det stort sett i første og annet gear. Ikke mye å skrive hjem om det nei.
Som vanlig er innkjøringa til Oslo morsom og intet unntak dukket opp denne kvelden også. Her må man ha tålmodighet. Alle veier inn til Oslo smalner inn til ett felt og man skjønner jo hva det innebærer. Sirup i trafikkbildet er ganske vanlig, men i kveld brukte jeg en del ekstra tid.
Jeg lurer på hva turistene sier om våre flotte norske veier? Nå bygger de litt ut på E6, men det går langsomt.
Pensjonisten 