Jeg holdt nesten på å glemme morgenkonserten vi har her nede. Litt over seks hver morgen kan vi benke oss for å høre en symfoni for to-tre hunder og en konflikt. Det er lite variasjon i temaene, men en grundig bunnrytme kan høres fra den ene kjøterens jevne voff-voff eller hva de nå sier på tyrkisk. De andre faller inn og ut av rymtene og de er ikke alltid like synkrone, men hvem bryr seg om slikt i moderne atonal musikk? Bjeffene klinger mellom husa og gir flott ekko. Trofast som alltid stilte orkesteret opp i dag også og de bruker ikke mange sekunder på å fininstille sine instrumenter. Full «æksjen» fra første stund. Siden man skal ha et åpent sinn for alle typer kunst som det heter, prøvde jeg etter beste evne å lytte etter et grunntema, men det lot seg ikke oppdage. Av og til er det en viss finesse over det hele og man kan høre solistenes oppglødde iver for det hele. Her er alle solister, dirigenten har ikke vært synlig og man lar det hele foregå litt rubato. I morgen kommer nok neste akt.
Hadde dette vært i Norge hadde de umiddelbart fått statstøtte for å utvikle dette videre. Her nede får de som regel en stein eller sko etter seg og orkesteret hopper noen meter til side for deretter å fortsette som om ingenting hadde skjedd.
Pensjonisten 