Det lysner

Dagen sniker seg frem og lyset følger med. Langsomt, men like sikkert hvert år så kommer sola tilbake over horisonten. The Flat Earth Society mener jo at jorden er flat og at solen derfor ikke kommer tilbake på denne måten. Lesing av deres litteratur er fornøyelig, men jeg skjønner jo ikke at det er mulig å ta slike meninger seriøst. Dem om det. Når man sitter der oppe i flyet og ser jorden krumme seg så er det en illusjon vi opplever. Må være en dyktig illusjonist som opptrer hele tiden. 🙂
Selv gleder jeg meg over at lyset kommer tilbake og at dagen blir litt lenger. I Norge er vi i den merkelige situasjonen at når vi går mot sommer og muligens brukbare temperaturer så snur sola igjen. Den mener nok at nok er nok for oss:-) Så når vi går over i juli og ferietid blir hver kveld og morgen litt mørkere enn den forrige. Forleden leste jeg en god kronikk om de tidlige nordmenn som slo seg ned her opp. Her ble det spurt: Hva var galt med våre forfedre som gjorde at de ikke stoppet nede i Europa og slo seg til i varmere strøk istedet for å klore seg fast her oppe i kulde, is og snø?
Jo man kan lure, men det fører ikke til noenting. Nå reiser vi derimot sydover til varmere strøk, såkalte harrysteder -i følge en finsk sosionom – og lever ut vår harrygener der. Sosionissen er sikkert oppflasket på finsk fjernsynsteater og derfor kanskje litt unnskyldt?

Regntunge dager

Været er ikke helt av vintertypen her sydpå og derfor gleder jeg meg til at den årlige rundturen i nord straks skal begynne. Torsdag 18. feb går turen via Sverige og Finland før jeg kommer til Kirkenes på søndag ettermiddag. Dette er en tur jeg nå har gjort i 18 år tror jeg og det er like ok hver gang. Snø, vind og tøft vær gjør meg ingenting og er man godt kledd og skodd så går det bra.

Bilen pakkes med mye klær og jeg har alltid sovepose, ekstra tykke klær og støvler med. Mat og vann finnes også i bilen, så skulle jeg bli stående en dag eller to så er det ingen krise.

Mer enn en gang har jeg sittet på en rasteplass langt oppe i nord og kokt meg suppe på nattestider. En liten primus er med og når man finner en slik nedsnødd rasteplass er det bare å fjerne litt snø og slå seg ned. Kulde er ikke noe problem så lenge man er godt kledd. Når man sitter slik i «ødemarken» og ser en klar stjernehimmel over seg så er det en fantastisk opplevelse. Den eneste lyden man hører er fresingen fra stormkjøkkenet som forteller at suppen snart er varm.