3. des. 1953 – 2009

Så er det altså 56 år siden jeg kom til verden og den har forandret seg litt på den tiden. Egentlig har det vært moro å se hvordan verden utvikler seg eller går fremover som noen sier. Akkurat det kan sikkert diskuteres. Utvikling og fremskritt lyder som noe positivt, men er det alltid det?
Da jeg vokste opp, i dag kan man lure på hvordan vi fikk det til, gjorde vi alt det gale som både er forbudt og farlig i dag. Vi lekte i søla, spiste sand, vi hadde ikke engang EU-godkjent sand i kassene og vi ble sendt på besøk til unger i gata som hadde barnesykdommer. Her skulle man ikke spares for basselusker nei:-)
Skarpe kniver var en del av hverdagen og det hendte jo at eggen traff hud i stedet for trepinner man skulle spikke på, men det var ingen hysteriske voksne som yrte omkring og ville saksøke knivprodusenter og naboer. Mor eller bestemor vasket blod, forbandt sår og sendte oss ut i verden med kloke ord som: det blir nok folk av deg engang også. Forhåpentligvis har det det?
At det var mor eller bestemor som fikset dette hadde jo en grei årsak, fedre jobbet ute, mødre jobbet hjemme. I dag er det ingen «jobb» å være hjemme og alle skal jobbe ute. Det er også utvikling.
Bilene går fortere, stresset er større, tidsklemma skviser mange for tid, men vi jobber mindre og har allikevel tid til mindre. Kanskje tiden virkelig går fortere uten at vi oppdager det?
En sydentur er bare 2000,- kr unna. Det er også utvikling som gjør at alt flere kan sette seg på flyet og rømme landet som tilhører de spesielt interesserte for en liten stakket stund, før vi setter nesa hjemover til nye avgifter, nå også på miljøtiltak. Staten er alltid sulten og grådig og får ikke nok. Den spiser sine innbyggere med hud og hår.
Regjeringer kommer og regjeringer går, men den samme ulla består.

Jeg koser meg og prøver å nyte livet mens jeg kan. I morgen kan det være forsent, da ingen levende har noen oversikt over morgendagen.