Ålesund

Jeg er vel fremme i Ålesund etter en fin tur opp E6 og deretter fra Dombås til Ålesund. Bra vinterføre og grei trafikk. Underveis byttet jeg lydbok for jeg ble ferdig med Stalingrad. Boka er en skildring av beleiringen av Stalingrad og viser hvilke grusomheter mennesker er i stand til å begå. Neste bok i spilleren ble Kullunge av Monica Kristensen og vel fremme i Ålesund er det bare to CDer før den er ferdig. Hun skriver greit, men av og til synes jeg all denne hoppingen i tid som har blitt så populært i skjønnlitteratur av og til kan bli litt rotete. Det finnes ikke mange bøker lenger hvor historien er kronologisk, man spretter fra alderdom til ungdom og deretter alle perioder i mellom. I Kullunge hopper man frem og tilbake mellom noen få dager og diverse klokkeslett disse dagene. Av og til kan det bidra til økt spenning, men det er ikke alltid at jeg synes det blir full klaff heller.

Busstur morgen og kveld

To dager på rad nå har jeg gått opp til Carl Berners plass og deretter tatt 21-bussen i retning jobben. Bussen er smekkfull om morgenen og man kunne gjerne ha benyttet skohorn for å stue folk tettere. Tydelig at mange har behov for buss. Når man så står der i trengselen og skjønner hvordan sardiner har det og en viss medfølelse dukker opp, så er det at man begynner å se seg omkring. Jeg ante virkelig ikke at det er mulig å samle så mange sure mennesker på ett sted. Her må man ikke prøve å smile til noen for det blir i allefall tatt feil opp. Folk knuffer, grynter og ser ut til å ha det helt forferdelig. Til morgenen i dag fikk jeg øyekontakt med en dame tvers over for meg og hun smilte plutselig. Norsk, neida, hun var fra østen. Da var det ok å kjenne at ens egne smilemuskler plutselig kom i aksjon uten at man får et stygt grin tilbake.

Jeg har av og til benyttet kollektivtransport i utlandet og det er noe ganske annet. Folk hilser og smiler og praten går ofte livlig. I Norge virker det som om alle skal i begravelse.

Returen senere på dagen er helt lik. Stille og rolig, nei unnskyld det er ikke helt sant. Menneskene er stille, men de proppene enkelte har i øra spiller jo for en stor omkrets rundt selve personen. Jeg lurer virkelig på hvor lenge deres hørsel varer?

Beyond Tomorrow

Sent i går kveld så jeg som vanlig på Discovery Science og programmet Beyond Tomorrow dukket opp, også som vanlig. Kim Watkins, en av progamlederne, var på tur i USA og der ble hun med på en artig biltur. Ravi het sjåføren og han hadde begynt å videoblogge sine daglige turer til og fra jobben. Bilen ble kalt studio-A fordi det var en Audi han kjørte. Etterhvert ble det en del folk med i bilen på turene frem og tilbake og det hele blir en merkelig blanding av prat og sang, alt etter hvem som blir med. Programinnslaget var laget i 2005, men bloggen hans lever videre etter det.

Bloggen hans heter DRIVETIME.

Det hele er et artig påfunn og gir oss litt annen TV enn det vi er vant til. Enkelte mennesker er veldig kreative og det er tydelig at Ravi her har funnet en liten nisje som etterhvert får mange til å følge med på hva han gjør. I allefall kommer jeg til å følge med en stund. Nå ser det ikke ut som om han har oppdatert bloggen siden november 2008, så om hele prosjektet er lagt ned eller bare på is er vanskelig å si, men man får jo se hva som skjer. Uansett ligger det en del episoder der som det er ok å titte på.