Klipp fra vestlandet

I dag tok jeg frem videokameraet og klippet sammen noen få scener. Det har ikke blitt mange minuttene med video denne uka fordi jeg har tatt mest bilder. Ute har det blåst noe veldig i dag og jeg orket ikke å gå ut, men tok litt film av den rykende sjøen fra verandaen utenfor rommet mitt her.

Du kan se klippet her i full HD hvis du ønsker det.

Søndag morgen i frokostsalen

Her sitter jeg og har det varmt og godt. Hotellet knaker og ute virvler sand forbi i store mengder. Dører slamrer litt og vinduer ynker seg mot vindpresset. Egentlig skulle det vel ha vært snø på denne tiden av året, men naturen har glemt å slippe ned hvite filler i år og derfor blir biler og hotell sandblåst istedet. Vannet ute i fjorden har fått et fint tåkeslør av forstøvede vanndråper over seg pga vinden, det ser mykt og flott ut. Akkurat som vannet koker og det er dampen du ser.

I går da jeg gikk ut med kamera og stativ for å ta litt bilder blåste det så kraftig at selv stativet med kameraet på ville blåse overende. Jeg kunne ikke slippe det et øyeblikk ellers hadde det gått overende umiddelbart. I dag blåser det verre så jeg vet enda ikke om det blir den store utfartsdagen i dag.

Sent i går kveld følte jeg meg så råtten i kroppen etter å ha tilbrakt altfor mange timer i stolen på rommet mitt og bestemte meg for å gå ut en tur. Godt påkledd la jeg ut på en tur i ukjent landskap. Eidfjord en mørk lørdagskveld er nok kanskje ikke et av de mest spennende stedene for å gå på oppdagelsesferd. Jeg la i vei. I det jeg åpnet døra på hotelle befant jeg meg plutselig på utsiden. Vinden tok tak i døra og løfta meg ut. Rask og grei service. Dørlukkeren oppe på karmen jamret seg og ville gjerne lukke døra igjen, men det greide den ikke uten hjelp fra meg. Døra måtte ha kraftig hjelp for å komme tilbake til utgangsposisjonen. Skrittene bortover grus og asfalt var lydløse, jeg var like lydløs som en indianer på jakt. Jeg kunne vel ha skreket av full hals og ingen ville ha hørt det på grunn av vind og lyden fra elva som dundret i ørene mine. En time benyttet jeg til dette urinstinktet som ligger i oss nordmenn – ut i naturen, opp i trærne osv:-) Kinnene glødet eller pealingen ( er det ikke noe slikt det heter?) av sanden som kom i mot meg i en jevn strøm. Kroppen hadde godt av turen og det var ok å se litt av Eidfjord også. Normalt har jeg alltid kjørt igjennom eller stoppet på biblioteket her som er kunde av oss, men nå ruslet jeg rundt i boligstrøk, opp ved skolen, forbi kirken og ned til hotellet igjen. Det må nok ha blitt en 4-5 km i løpet av en time i det tempoet jeg gikk. Det føltes godt etterpå med en varm kopp kaffe på rommet, jeg fant ikke noe kaldt duggfrisk glass der:-)